Religionsondet

Religionsondet

 

I samme stund som du leser dette, venter enda en islamsk selvmordsbomber på martyrdøden som skal sikre han en hedersplass i paradiset. For en ung kvinne tikker klokken ubønnhørlig mot dagen og timen da hun skal steines slik Allahs lov krever. I det AIDS-herjede Afrika forteller katolske misjonærer de innfødte akkurat om det syndige ved kondombruk. I India fødes et barn til et liv i fattigdom for å tilhøre feil religiøs kaste. Et annet barn må dø fordi medisinsk behandling er i strid med foreldrenes tro…

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
27.03.2012 kl 10:16

1. Tro har konsekvenser

"De som kan få deg til å tro absurditeter, kan få deg til å begå grusomheter."
Voltaire

Eksemplene over representerer menneskeheten på sitt verste, og likevel er det ikke snakk om simpel "ondskap" i egentlig forstand. Tvert imot finnes det ingen større idealister enn religiøse ekstremister. I følge troens egen, interne logikk gjør de det eneste rette. Ingenting er så umoralsk, barbarisk, intolerant eller urettferdig at ikke troen kan gjøre det rett i de troendes øyne. Det vi tror er med å forme vår interne modell av virkeligheten. Vi bruker denne modellen til å orientere oss i virkeligheten og guide våre beslutninger. Og nettopp dette gjør modeller basert på religiøs tro problematiske på minst to måter.

Det første problemet har å gjøre med innholdet av spesifikke religiøse doktriner. Ser vi på mye av det som faktisk står skrevet i hellige bøker som Bibelen eller Koranen, så følger ekstremismen helt naturlig av doktrinene selv. Hvis man virkelig tror at det som står på spill etter døden er en evighet av tortur eller en evighet av lykke, både for seg selv og sine nærmeste, så skulle det nesten bare mangle at man gjør hva som helst for å havne på rett sted, selv om det så innebærer å sprenge seg i luften midt i en folkemengde. Men det er ikke bare et spørsmål om kynisk egeninteresse. Trolig enda viktigere er vissheten om å tjene Guds "uransaklige" plan: "Uansett hvor brutalt dette måtte virke for oss", forteller troen den frelste, "så er det egentlig både godt og rettferdig av grunner som bare er kjent for Gud og ikke angår oss".

Er det da ikke riktig – slik det av og til hevdes – at uten Gud er alt tillatt? Det eneste en slik argumentasjon eventuelt viser, er at personen som fremsetter argumentet ikke aner hva moral er. For mange fundamentalister er ord som "godhet" og "rettferdighet" kun synonymer for "alt som Gud vil", enten det er snakk om folkemord, steining, evig tortur eller utryddelse av hele jordens befolkning. Å drepe anses ikke som galt av noen annen grunn enn at Gud har sagt det og er således verken mer eller mindre galt enn å jobbe på sabbaten eller spise svinekjøtt. Det anses for øvrig med like stor selvfølgelighet som rett å drepe forutsatt at det er dette Gud vil, hvilket vil si mesteparten av tiden - i hvert fall hvis vi skal tro Bibelen, og det skal vi i følge fundamentalistene.

Når rett og galt reduseres til et spørsmål om lydighet til Gud, vendes for øvrig etikkens fokus helt bort fra hvordan man forholder seg til andre. I stedet blir rett og galt et rent "internt anliggende" mellom den troende og Gud. Selv grunnleggende menneskelige verdier og normer som respekt for andres liv blir relative, arbitrære og betingede når deres gyldighet gjøres avhengig av Guds "uransakelige" vilje. Slik Sam Harris ofte har påpekt, er et av problemene med religiøs etikk at den skiller spørsmål om rett og galt fra spørsmål om menneskelig lidelse: Handlinger som forårsaker enorm skade og ubeskrivelige lidelser, forsvares og kalles "gode" eller "rettferdige" forutsatt at de utføres av lydighet til Gud, samtidig som ikke bare handlinger, men også tanker og følelser som ikke går ut over andre på noen måte (for eksempel homofili eller for den saks skyld "vantro") kalles "synd" og demoniseres av den ene og eneste grunn at de antas å være i strid med Guds vilje.

Mange religioner, deriblant kristendommen, forutsetter sågar et generelt negativt menneskesyn: For at "frelsen" i det hele tatt skal ha noen funksjon, er det nødvendig å forutsette at menneskene virkelig fortjener å havne i fortapelsen og følgelig trenger en ufortjent tilgivelse eller benådning fra Gud for å ha livets rett. Dette er et syn som vitner om en grenseløs menneskeforakt. For at den bibelske Guds umettelige blodtørst skal fremstå som rettferdig - eller sågar ufortjent god - er det nødvendig å demonisere ofrene til en slik grad at ingen tenkelig straff fortoner seg som for grusom i forhold. Selv det gode hos mennesket tas til inntekt for Gud alene, slik at kun ondskapen blir stående som menneskets egen fortjeneste. Slik bidrar religionen til å fjerne det gode fra mennesket.

Selv troen på evig liv er problematisk. Forestillingen om at livet på jorden kun er en "opptaksprøve" for å kvalifisere seg for paradiset fører uunngåelig til at egenverdien av det jordiske liv nedvurderes og leder samtidig fokus bort fra det å skape reelle forbedringer i dette liv. Jordisk lidelse blir uviktig sammenliknet med den evige frelse og det absolutt gode. Enda farligere er det at terskelen for å ofre eget og andres liv senkes betraktelig gjennom troen på at døden er en illusjon. For religiøse fanatikere som "vet" at martyrium er den sikreste og raskeste veg til paradiset, er tap av det jordiske liv for en ubetydelig pris å regne. Heller ikke avskrekking har noen effekt på personer som fra før er beredt til å styrte fly inn i bygninger eller sprenge seg i luften på åpen gate. Hva så om du skulle komme i skade for å drepe noen uskyldige i prosessen? Intet problem: Siden disse bare vil komme enda raskere til paradiset, gjør du dem i realiteten en tjeneste. Det er ikke akkurat betryggende å tenke på at det eneste som hindrer selvmordsbomberne i å bruke atomvåpen er at de enda ikke har fått tak i dem. Stort bedre er det ikke at mektige velgergrupper i verdens største atommakt ikke bare tror at verden vil ende i et kjernefysisk blodbad i deres egen levetid, men at dette sågar er det beste som kan skje fordi det antas å være oppfyllelsen av Bibelens endetidsprofetier og tegnet på Jesu lenge etterlengtede tilbakekomst.

2. Problemet med falsk sikkerhet

"Faith, if it is ever right about anything, is right by accident."
Sam Harris

"Det er det største forfald jeg overhodet kan forestille mig, at jeg paa saa svake præmisser som ønsket om egen behagelighet skulde gi roret fra mig til en efterfølger, hvem du rigtignok kalder Gud, men hvem jeg har lært at kjende som den blinde tilfældighet."
Peter Wessel Zapffe

Man kan innvende at det er en uforsvarlig generalisering å stemple religion generelt som et onde på grunnlag av de verste eksemplene man kan finne. I motsatt ende av spekteret driver for eksempel jainistene pasifismen nesten ut i parodien der de går med sine munnbind for ikke å puste inn fluer og koster veien foran seg for ikke å tråkke på maur. Mener jeg virkelig å sette likhetstegn mellom deres tro og selvmordsbombernes? Selvsagt ikke, i hvert fall ikke hva troens innhold angår. Men dette bringer oss til det andre, og mer grunnleggende, problemet med å basere sin modell av virkeligheten på religiøs tro. I Carl Sagans utmerkede The Demon-Haunted World gjengir han følgende parabel (min utheving):

"A shipowner was about to send to sea an emigrant ship. He knew that she was old, and not overwell built at the first, that she had seen many seas and climes, and had often needed repairs. Doubts had been suggested to him that possibly she was not seaworthy. These doubts preyed upon his mind, and made him unhappy, he thought that perhaps he ought to have her thoroughly overhauled and refitted, even though this should put him to great expense. Before the ship sailed, however, he succeeded in overcoming these melancholy reflections. He said to himself that she had gone safely through so many voyages and weathered so many storms, that it was idle to suppose that she would not come safely home from this trip also. He would put his trust in providence, which could hardly fail to protect all these unhappy families that were leaving their fatherland to seek for better times elsewhere. He would dismiss from his mind all ungenerous suspicions about the honesty of the builders and contractors. In such a way he aquired a sincere and comfortable conviction that his vessel was thoroughly safe and seaworthy, he watched her departure with a light heart, and benevolent wishes for the success of the exiles in their strange new home that was to be; and he got his insurance money when she went down in mid-ocean and told no tales.

What shall we say of him? Surely this, that he was verily guilty of death of those men. It is admitted that he did sincerely believe in the soundness of his ship, but the sincerity of his conviction can in nowise help him, because he had no right to believe on such evidence as was before him. He had acquired his belief not by honestly earning it in patient investigation, but by stifling his doubts."
William K. Clifford
The Ethichs of Belief
(1874)

Ville skipseierens tenkemåte vært noe mindre klanderverdig hvis skipet hadde ankommet trygt? Ikke slik jeg ser det ettersom det på ingen måte ville vært takket være han. Det er ingen unnskyldning å tro man handler rett så lenge man ikke har gjort noe ærlig forøk på å finne ut hva som er sant. Det har man ikke gjort hvis man overlot svaret til religiøs tro. Det som alle religiøse [1] gjør galt i mine øyne er å tro av feil grunner (slik de nødvendigvis må gjøre for å tro på Gud, siden ingen andre grunner eksisterer). Den samme typen feil grunner som ga oss jainistene, ga oss også selvmordsbomberne. At dette leder sistnevnte til å konkludere at det beste de kan gjøre i livet er å sprenge seg i luften midt i en folkemengde, må nærmest betraktes som tilfeldig, ettersom det uansett ikke er snakk om noe informert valg. At den samme feilen leder andre til den motsatte konklusjon, er nokså irrelevant mhp. hva som gjør en slik atferd kritikkverdig, ettersom det dypere ondet er å overlate de viktigste spørsmålene i livet til blind tro i utgangspunktet.

Jeg har ofte møtt innvendingen om at rett og galt ikke er et spørsmål om hva som kan bevises. Dette er selvsagt riktig i den trivielle forstand at det ikke er mulig å slutte logisk fra "er" til "bør". Men det betyr ikke at det fra et etisk ståsted er irrelevant hvorvidt vi har gode grunner for det vi tror. Våre verdivurderinger er ofte betinget av hva vi holder for å være sant. Hvis kriteriet man bruker for å skille mellom rett og galt er "Guds vilje", så forutsetter det for det første at Gud i det hele tatt eksisterer og for det andre at han virkelig vil det man tror han vil. Er kriteriet hva som står i Bibelen, så er det heller ikke til å unngå at alle påbud om folkemord, steining, kvinnediskriminering etc. følger med på kjøpet. Ekstremismen følger da helt logisk.
___________________________________________________
1. I den grad "religion" impliserer tro. Hvis man kunne hatt en "religion" uten tro, ville jeg trolig vært langt vennligere innstilt.

3. Moderasjon vs. fundamentalisme

"God is not a moderate."
Sam Harris

Man kan atter innvende at mye av dette nok kan sies om religiøse fundamentalister som leser og tolker tekstene bokstavlig, men ikke om moderate troende som i praksis lever etter sekulære normer og ikke bruker Bibelen som fasit på rett og galt. Jeg skal være den første til å si at moderate troende så avgjort er å foretrekke fremfor fundamentalister, om ikke annet så simpelthen fordi de moderate ikke gjør noen direkte skade. Men som Sam Harris trolig har uttrykt bedre enn noen annen, gir de moderate dekning til religiøs ekstremisme ved å benekte enhver kausal sammenheng mellom det ekstremistene tror og det ekstremistene gjør.

De moderate promoterer muligens ikke ekstremisme selv, men de gir legitimitet til hellige bøker og doktriner som definitivt promoterer ekstremisme. De mest ekstreme fundamentalistene har i det minste lest Bibelen, og Bibelen lærer ikke bort moderasjon. Faktum er snarere at man er fullstendig avhengig av de mest torturerte omtolkninger for i det hele tatt å unngå å lese Bibelen som en oppfordring til intoleranse og vold. Slik Sam Harris uttrykker det i The End of Faith:

"A close study of these books, and of history, demonstrates that there is no act of cruelty so appalling that it cannot be justified, or even mandated, by recourse to their pages. It is only by the most acrobatic avoidance of passages whose canonicity has never been in doubt that we can escape murdering one another outright for the glory of God."

For dem som virkelig tror er en slik tukling med Guds ord ofte ikke noe aktuelt alternativ. Fundamentalistene er langt bedre enn de moderate til å si det som det er: Bibelens budskap er virkelig så ekstremt, voldelig, intolerant og barbarisk som det fundamentalistene tar den til inntekt for. Med sin uredelige hvitvasking av sine hellige tekster er de moderate med å gi bøker som Bibelen og Koranen en legitimitet som de aldri burde hatt. De moderate er også med å holde liv i forestillingen om at tro er en dyd i seg selv (det som Daniel Dennett kaller "tro på tro") uten at det trenger å bygge på noe ærlig forøk på å finne ut hva som er sant. Hvorfor dette er et problem håper jeg å ha gjort tilstrekkelig klart under punkt 2.

4. Religionenes kunnskapsfiendtlighet

"The conflict between religion and science is inherent and (very nearly) zero-sum. The success of science often comes at the expense of religious dogma; the maintenance of religious dogma always comes at the expense of science."
Sam Harris

Det er en utbredt oppfatning at det ikke eksisterer noen konflikt mellom religion og vitenskap – at disse har fullstendig separate domener som ikke overlapper på noen måte og derfor kan eksistere fredfullt side om side i gjensidig respekt og uten å krenke hverandres territorier. Selv om det er aldri så politisk korrekt eller strategisk lønnsomt å mene dette, så er og blir det tøv. Vitenskapens domene er hva som er sant og usant. Religionene har aldri nøyd seg med å snakke om metaforer og symbolske betydninger, men fremsetter utsagn om virkeligheten som utgir seg for å være sanne og er dermed en konkurrent til vitenskapen.

Vi ser ofte at vitenskap som utfordrer antikverte religiøse forestillinger blir aktivt angrepet og motarbeidet fra religiøst hold. Et innlysende eksempel på dette er amerikanske kreasjonister som ikke bare forkaster all etablert forskning omkring artenes utvikling, jordens og universets alder etc., men øver aktivt politisk press for å tvinge sin pseudovitenskap inn i skoleverket. Et annet område hvor religion har vært en bremsekloss, er stamcelleforskningen som i flere land, inkludert Norge, har vært holdt tilbake på grunn av absurde religiøse ideer om at usynlige celleklumper har en sjel.

Like viktig er det at behovet for å forsvare troen fører til en generell motvilje mot kunnskap: Man skal tro, ikke prøve å finne ut! Til dels kan denne motviljen skyldes frykten for å finne ut noe som kunne få illusjonen om Gud til å briste. I tillegg kommer det at troende til alle tider har tolket guder inn i hullene i vitenskapens forståelse av virkeligheten. For at det skal bli nok rom igjen til Gud, synes det å være om å gjøre å beholde så store huller som mulig.

Religion og vitenskap gir ikke bare inkompatible svar, men de bygger på fundamentalt motsatte tenkemåter. Den virkelige konflikten mellom religion og vitenskap handler ikke primært om evolusjon vs. kreasjonisme eller hvorvidt det i det hele tatt eksisterer noe overnaturlig, men om hvorfor vi tror noe i det hele tatt. Vitenskapen spør hva det er grunn til å tro ut fra de empiriske data som er tilgjengelige og retter seg etter dette. Noen "tro" utover dette har ingen plass i en vitenskaplig tenkemåte. For øvrig vektlegger vitenskapen skepsis, kritisk tenkning og empirisk uttesting av påstander. Ikke minst vektlegger vitenskapen som tenkemåte intellektuell redelighet: man opererer ikke med ett sett med regler for det man selv tror og helt andre regler i alle andre sammenhenger. Ideer som trenger å "holdes hellige" for å overleve, har ikke livets rett i utgangspunktet.

Til sammenlikning vektlegger den religiøse tenkningen tro for troens skyld, nedvurderer tvil og søker å immunisere seg mot kritikk eller uttesting av enhver art. For i det hele tatt å kunne tro det de gjør kommer religiøse ikke utenom å måtte senke standardene for rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet. Allerede premisset om at "det er nok å bare tro" noe i det hele tatt bringer religionen i konflikt med vitenskapen som tenkemåte, og stimulerer til generell kritikkløshet og irrasjonalitet.

Siste nytt i Meninger

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem

Man er imponert...

Historieløs, men på hvilket nivå?

Kjære Erna, jeg liker deg egentlig veldig godt. Men nå har du bomma.

 
Godbiter fra Visjon Norge

Så lenge det finnes slike mennesker, er det behov for Hedningsamfunnet

Og har skrevet et motsvar.

Demokrati, rettssikkerhet og ytringsfrihet har ingenting med vitenskap å gjøre.

AnnonseAnnonse