Evolusjon vs. kreasjonisme

Del V - Kreasjonistenes argumenter

Evolusjon vs. kreasjonisme

 

Kreasjonistene presenterer gjerne sine argumenter som noe nytt og radikalt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.03.2010 kl 00:51

I praksis nøyer de seg imidlertid for det meste med å tørke støv av det gamle designargumentet som går tilbake til Thomas Aquinas på 1200-tallet. I sin reneste form sier argumentet at levende organismer (eller universet som helhet) oppviser en kompleksitet og hensiktsmessighet som vi ellers bare kan observere maken til i produktene av menneskelig design. Ved analogi kan vi slutte at de må ha en designer som kan kalles "Gud".

Svaret har også vært kjent i århundrer: Hvis det er usannsynlig at noe så komplekst som livet eller universet kan eksistere uten at det skyldes design, hvor mye mer usannsynlig må det ikke da være at noe så komplekst som Gud kan gjøre det?! Hele argumentet er i utgangspunktet basert på det premiss at noe så spektakulært usannsynlig som liv, intelligens og bevissthet trenger en helt spesiell forklaring og konkluderer at denne forklaringen bare kan være guddommelig design. Kreasjonistene er tvunget til omfattende special pleading når de skal begrunne hvorfor det ikke er noe problem å postulere at en gud med alle de samme usannsynlige egenskapene vi skulle forklare tilfeldigvis bare var der i utgangspunktet. Richard Dawkins gir argumentet dødsstøtet i Climbing Mount Improbable (1996):

Any designer capable of constructing the dazzling array of living things would have to be intelligent and complicated beyond all imagining. And complicated is just another word for improbable – and therefore demanding of explanation. A theologian who ripostes that his god is sublimely simple has (not very) neatly evaded the issue, for a sufficiently simple god, whatever other virtues he might have, would be too simple to be capable of designing a universe (to say nothing of forgiving sins, answering prayers, blessing unions, transubstantiating wine, and the many other achievements variously expected of him). You cannot have it both ways: Either your god is capable of designing worlds and doing all the other godlike things, in which case he needs an explanation in his own right. Or he is not, in which case he cannot provide an explanation.

Takket være Darwin har vi allerede en bedre forklaring på kompleksiteten og mangfoldet vi observerer innen biologien. Å postulere en guddommelig skaper er ingen forklaring i det hele tatt, men bidrar tvert imot bare til å utsette og forsterke forklaringsproblemet ved å innføre enda mer som måtte forklares. "Gud" er derfor bare et annet ord for "gidder ikke lete lenger". Siden designargumentet stort sett spenner ben på seg selv, har kreasjonistenes argumentasjon for øvrig så godt som utelukkende bestått i å angripe evolusjonslæren for å kunne kreve seieren av mangel på andre alternativer. Argumentet er kjent som Gud i hullene og følger grovt sett følgende formel:

Vitenskapen kan ikke forklare X, ergo er Gud forklaringen på X.

Argumentet koker ned til lite annet enn en appell til uvitenhet. Selv om det finnes ubesvarte spørsmål innen vitenskapen, så følger det ikke at religiøse svar er sanne. Det blir ikke guder av mangel på annen viten. Om vitenskapen enda ikke kan svare på alt, så betyr det simpelthen at svaret foreløpig er ukjent, ikke at vi må ta til takke med et uvitenskaplig svar. Kreasjonistenes ensidige fokus på de enkelte manglende brikker i evolusjonslæren (og de finnes i alle vitenskaplige teorier) er kun en distraksjon fra det faktum at de selv mangler hele puslespillet!

Som regel må kreasjonistene ty til omfattende intellektuell uredelighet for i det hele tatt å finne noe hull. Mye av kreasjonistenes argumentasjon har bestått i å angripe en parodiert stråmann-versjon av evolusjonslæren som at en moderne celle oppsto spontant og utviklet seg til millioner av ulike arter ved en ren tilfeldighet. Dette er så feil at argumentet bare kan fremsettes av noen som er blottet for kunnskap om evolusjonslæren og/eller intellektuell redelighet. Det samme gjelder andre parodier på evolusjonslæren fra kreasjonisthold, som at en ape på et eller annet tidspunkt fødte et menneskebarn eller at det en gang må ha levd en "crocoduck" (halvt krokodille og halvt and).

Ved å fremstille evolusjonen som en tilfeldig prosess forsøker kreasjonistene å sette opp en falsk dikotomi: Argumentet går ut fra det premiss at den svimlende kompleksiteten og mangfoldet vi observerer innen biologien umulig kunne utviklet seg ved tilfeldigheter alene og konkluderer at den bare kan skyldes guddommelig design (nok et eksempel på "Gud i hullene") som om dette var de eneste alternativene. Kreasjonistene ser her med fullt overlegg bort fra den ikke-tilfeldige rollen det naturlige utvalg spiller i evolusjonsprosessen. Genetisk variasjon oppstår som følge av mutasjoner som kan kalles "tilfeldige", men genetisk variasjon er kun det "råmateriale" som det naturlige utvalg opererer på. I følge sin egen logikk burde kreasjonistene også benekte at hundeoppdrett var mulig, ettersom kunstig avl er avhengig av nøyaktig de samme "tilfeldige" mutasjonene som det naturlige utvalg.

Nok en falsk dikotomi fra kreasjonist-hold har blitt kjent under navnet "ureduserbar kompleksitet". Argumentet sier at visse komplekse biologiske systemer, fra bakterieflagellen til det menneskelige øye, umulig kunne utviklet seg fra mer primitive forstadier gjennom naturlig utvalg fordi ethvert forstadium som manglet bare én del per definisjon ville vært ubrukelig. Følgelig ville det heller ikke vært noen fordeler som det naturlige utvalg kunne bygge videre på. Men alternativene er ikke begrenset til alt eller ingenting. I stedet kan vi tenke oss at deler som opprinnelig ble favorisert av det naturlige utvalg på grunn av andre nyttefunksjoner, kombineres på nye måter for å oppfylle en ny funksjon. Bakterieflagellen kunne muligens ikke fungert som fremkomstmiddel uten alle deler på plass, men flere av de enkelte komponentene kan vises å oppfylle andre funksjoner, bl.a. som del av en type naturlig giftsprøyte kalt (på engelsk) the type 3 secretory system. Når det gjelder kreasjonistenes gamle favoritteksempel, øyet, er det nok å vise til dyreriket hvor vi finner eksempler på alle graderinger fra en simpel flekk av lyssensitive celler til et fullt utviklet kameraøye med justerbar linse. Ingen kan påstå at kun sistnevnte har nytte av sine øyne. Merk for øvrig at selv om vi foreløpig ikke er i stand til å forestille oss et funksjonelt forstadium til et bestemt organ, så følger det ikke at intet slikt forstadium kan eksistere. Hvis vi setter som premiss at løsningen enten må være innlysende for oss selv eller umulig, gjør vi oss skyldige i nok en falsk dikotomi.

Et argument som er så diskreditert at sågar de fleste kreasjonister har gått bort fra å bruke det, er at evolusjonslæren strider mot termodynamikkens andre lov som kort fortalt sier at entropien (grovt forenklet: graden av "uorden") i et lukket system øker over tid. Evolusjon mot større grad av "organisert kompleksitet" burde derfor være umulig. Nøkkelen til skinnproblemet ligger i frasen "lukket system" som står for et system uten tilførsel av energi utenfra. Livet på jorden er ikke et lukket system siden planeten konstant bombarderes med energi i form av lysstråler fra solen. Alt levende organismer gjør, er å "resirkulere" en liten del av denne energien til fordel for små, lokale reduksjoner av entropien. For universet som helhet er resultatet en massiv økning av entropien. Et relatert argument er at en blind og udirigert prosess som det naturlige utvalg ikke kan føre til en økning av mengden genetisk informasjon. ID-guru William Dembski forsøker å "bevise" denne påstanden ved å kalle den "The Law of Conservation of Information". Men det finnes ingen slik lov. Mengden informasjon i en arts genom kan for eksempel øke ved at et stykke DNA kopieres to ganger. Hvis en eller begge kopiene muterer så de kommer til å kode for ulike proteiner, er det per definisjon en økning av den genetiske informasjonen.

Kreasjonister snakker ellers ofte om "evolusjon" når det de egentlig argumenterer mot er abiogenese, dvs. en hypotese om hvordan livet oppsto fra død materie. Evolusjonslæren handler strengt tatt bare om hvordan senere livsformer har utviklet seg fra tidligere livsformer og ikke hvordan prosessen startet i utgangspunktet. Det evolusjonslæren tillater oss å gjøre, er å starte, om ikke akkurat fra null, så i hvert fall fra noe som ikke var noe mer komplisert enn et selvreplikerende molekyl (dvs. et molekyl som kunne lage kopier av seg selv). Nøyaktig hvordan dette molekylet så ut vil trolig forbli ubesvart til evig tid, ikke av mangel på plausible hypoteser, men fordi bevismaterialet er ugjenkallelig tapt etter milliarder av års herjinger. For kreasjonister er løsningen å postulere en Gud i hullene. For ateister er svaret at det kun trengte å skje en gang i universets historie. Universet er både stort nok og gammelt nok til å tillate spektakulært usannsynlige engangshendelser å inntreffe. Merk for øvrig at om evolusjonslæren ikke kan forklare nøyaktig hvordan livet oppsto, så kan i hvert fall ikke kreasjonistene forklare det, ettersom deres forklaring i utgangpunktet starter med noe levende (hvilket var nettopp det de skulle forklare), nemlig Gud selv.

Kreasjonister har ellers en spesiell svakhet for feilslutningen argumentum ad consequentiam: Evolusjonslæren er feil fordi det ville ført til negative konsekvenser hvis den var sann. Til dels heter det at evolusjonslæren undergraver troen på Gud (helt riktig, slik jeg ser det), og uten Gud er alt tillatt. Videre heter det at evolusjonslæren med sitt fokus på kampen for tilværelsen og "survival of the fittest" legitimerer vold, undertrykking og den sterkestes rett. For det første blir ingenting sant av at vi oppfatter det som ønskelig, for det andre bygger hele premisset om at evolusjonslæren legitimerer noe som helst på den naturalistiske feilslutning: Evolusjonslæren er en verdinøytral forklaring på hvordan arter endrer seg over tid og ikke en etisk norm for hvordan mennesker bør leve. Det foreligger i det hele tatt ingen gode argumenter for at evolusjonslæren har noen negativ effekt på moralen, i hvert fall ikke hvis vi ser bort fra effekter som kun er negative i følge kreasjonistene selv, slik som ateisme. Men uansett hva konsekvensene måtte være, har de ingen relevans for hovedspørsmålet: "Er det sant at arter endrer seg over tid gjennom naturlig utvalg?". En ærlig evaluering av bevisene kan bare føre til et øredøvende ja.

Sist men ikke minst spiller kreasjonistene flittig på negativt ladede ord og assosiasjoner for å gjøre publikum emosjonelt forutinntatte mot evolusjonslæren, en type hersketeknikk kjent som poisoning the well. En spesielt populær variant er underkategorien guilt by association som forsøker på å diskreditere motpartens syn ved å assosiere det med individer, grupper eller ideologier som er allment forhatt. I denne kategorien finner vi søppelargumenter som at evolusjonslæren var ansvarlig for nazismen, stalinismen, teorier om rasehygiene etc. Et mer subtilt eksempel på poisoning the well kan være kreasjonistenes overdrevne bruk av ord som "darwinist" eller "darwinisme". Hensikten her er åpenbart å få evolusjonslæren til å høres ut som en dogmatisk tro (eller sågar en ideologi) basert på Darwins personlige autoritet i stedet for en vitenskaplig teori som støttes av alt tilgjengelig bevismateriale [7].

En relatert strategi er simpelthen å ignorere alle beviser som er avdekket i de 150 årene siden utgivelsen av The Origin of Species og heller fokusere selektivt på enkeltdetaljer som Darwin selv fikk feil. På denne måten håper kreasjonistene å vise at "Darwin tok feil" punktum. Og siden evolusjonslæren - slik kreasjonistene ser det - står eller faller med Darwins personlige autoritet, følger det at evolusjonslæren er død. Dette er bare nok en stråmann. Ingen evolusjonist ved sine fulle fem baserer sitt syn på det premiss at "Det må være sant fordi Darwin sa det". Darwin presenterte et imponerende sterkt argument for evolusjonslæren ut fra de data han hadde til rådighet, men flere av de sterkeste bevisrekkene vi har vært innom - slik som overgangsfossiler og likheter på protein- og molekylnivå - har blitt oppdaget etter Darwins tid.

Som Dr. Steven Novella har sagt, kan man lære stort sett alt som er verd å vite om pseudovitenskap ved å studere kreasjonismen alene. Kreasjonister benytter hele spekteret av feilslutninger og dikter stadig opp nye, derfor kan en gjennomgang som denne aldri bli komplett. På listen over argumenter som ikke engang fortjener å noe seriøst motsvar finner vi perler som at peanøttsmør og bananer motbeviser evolusjonslæren. I denne kategorien finner vi også klassikeren: "Hvis menneskene utviklet seg fra aper, hvorfor finnes det fremdeles aper?" Men alle tiders pris for kreasjonistisk idioti må likevel gå til tyrkiske Harun Yahya (pseudonym for Adnan Oktar). I sin særdeles påkostede praktbok Atlas of Creation sammenstiller han bilder av nålevende dyr med bilder av fossiler for å vise at de ikke har forandret seg. Ikke bare presterer han å forveksle slanger med ål, leddormer med sjøliljer og sjøstjerner med slangestjerner men et av bildene han presenterer som eksempel på en art som ikke har forandret seg på millioner av år, er av en kunstig fiskeflue komplett med fiskekrok! Slå den!
___________________________________________________

7. Noe av hensikten er trolig også å assosiere evolusjonslæren med sosialdarwinismen, som er en politisk ideologi bygget på den naturalistiske feilslutning.

Siste nytt i Vitenskap

Vårt styremedlem Paul Omar Lervåg møtte ordføreren til debatt.

Kaktus til Porsgrunn

Ordfører i Porsgrunn, Robin Martin Kåss, har klart den store blunderen med å promotere kreasjonisme i arbeidstiden

Snåsa-bråk

I forbindelse med premieren på filmen "Mannen fra Snåsa", møtte representanter fra Religionskritisk forlag opp for å prøve å balansere propagandaen.

 
Læstadianismen: En etterdønning av tvangskristningen

I en artikkel i NRK forsøker Anne Dalheim å fremheve Læstadianismen som hovedfaktor for kristningen av samene. Ved dette undervurderer hun tvangskristning, og åpenbare overgrep begått av misjonærer på 1700-tallet

Mer om Nostradamus

Ingen ringere enn Tom Egeland har anmeldt Ronnie Johansons bok om Nostradamus.

Ronnie Johanson ute med ny bok

Norges desidert fremste religionskritiker, Ronnie Johanson, er ute igjen med en spennende bok, denne gangen om Nostradamus og dennes profetier.

AnnonseAnnonse