Evolusjon vs. kreasjonisme

Del II - Bevisene for evolusjon

Evolusjon vs. kreasjonisme

 

I likhet med enhver teori som er allment akseptert blant seriøse forskere, kommer også evolusjonslæren med en rekke sterke forutsigelser som er testet og bekreftet av overveldende mengder empiriske data.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
21.02.2010 kl 15:53

Sedimentære berglag akkumuleres i høyden over tid ved at nyere lag legger seg over eldre lag. Evolusjonslæren forutsier derfor at fossilene av utdødde arter som nettopp er oppbevart i slike berglag, burde bli gradvis mer primitive og forskjellige fra nålevende arter etter hvert som vi graver oss nedover fra yngre til eldre berglag. En enda viktigere forutsigelse er at fossilrekken ikke kan inneholde anakronismer av noe slag (mennesker og dinosaurer i samme geologiske lag etc.). Disse forutsigelsene testes ut i praksis hver gang et nytt fossil avdekkes, og samtlige bekrefter evolusjonslærens forutsigelser. Siden Darwins tid har forskerne også avdekket en rekke forbilledlige overgangsfossiler, bl.a. mellom fisker og amfibier, mellom reptiler og fugler, mellom hvaler og landpattedyr samt en rekke mellomformer mellom aper og mennesker, alle datert til nøyaktig rett tidsepoke i henhold til evolusjonslærens forutsigelser.

Siden alle livsformer i følge evolusjonslæren har utviklet seg fra andre, kunne vi også tenke oss at nålevende arter ville oppvise arvegods fra tidligere evolusjonstrinn som har mistet sin opprinnelige funksjon. Slike rudimentære strukturer er vanlige i naturen, inkludert øyne under huden hos grottelevende, blinde fisker, rester etter hofteben hos slanger og fullt utviklede vinger under skallet hos flyveudyktige biller. Det er også fanget delfiner med underutviklede baklemmer stikkende ut av buken. Den genetiske koden for å utvikle baklemmer er med andre ord fremdeles bevart hos disse havpattedyrene selv om den har blitt inaktiv hos de fleste individer. Akkurat som harddisken på en gammel PC inneholder store mengder skjult kode etter tidligere arbeider, slettede filer etc., er vårt DNA spekket med skjult kode fra tidligere evolusjonstrinn som senere har blitt inaktiv, men fremdeles kan brukes av molekylærbiologer til å avgjøre slektskapsforhold, omtrent som DNA-bevis kan brukes for å avgjøre farskapssaker.

Kanskje de mest imponerende bevisene for evolusjonslæren har nettopp kommet fra molekylærbiologiens område i vår egen tid. Allerede før Darwins tid var det klart for biologer at organismer kunne klassifiseres i grupper og undergrupper etter graden av morfologisk likhet på en måte som til forveksling liknet et slektstre. For eksempel oppviser virveldyr mange av de samme knoklene satt sammen i samme rekkefølge, men "bøyd" og "strukket" til ulike fasonger for å tjene ulike nyttefunksjoner. Graden av likhet på protein- og DNA-nivå tillater oss å sette opp et tilsvarende slektstre på fullstendig uavhengig basis, og bortsett fra noen ganske få overraskelser [2] bekrefter resultatet det tidligere bildet basert på morfologisk likhet.

Og det slutter ikke der. F.eks. har de fleste pattedyr et gen kalt L-gulano-γ-lakton oksidase som gjør dem i stand til å syntetisere vitamin C. Mennesker og andre primater mangler denne evnen, og må derfor hente vitamin C fra maten de spiser. Evolusjonslæren forutsier derfor at alle primater må ha arvet en defekt kopi av L-gulano-γ-lakton oksidase fra sin felles evolusjonære ane (det vi kaller et pseudogen). Et slikt gen er funnet, og det er defekt på nøyaktig samme sted hos mennesker og andre primater. I tillegg oppviser mennesker og sjimpanser de samme aminosyre-sekvensene for proteinet cytokrom c foruten de samme defektene i pseudogenet steroid 21-hydroksilase. Det er også funnet såkalte endogene retrovirus i menneskets DNA som vi har til felles med sjimpansene. Felles arv er den eneste kjente mekanismen som kan forklare alt dette. Sannsynligheten for å finne disse likhetene hos to ubeslektede livsformer ved en tilfeldighet er så mikroskopisk at den i praksis kan avskrives helt. Alternativet til evolusjon, måtte nesten være at en eller annen kosmisk løgner med hensikt hadde gått inn for å få det til å se ut som om evolusjon hadde funnet sted for å lure oss.

Som man kunne forvente av en blind og interesseløs prosess, virker evolusjonen heller ikke feilfritt. Der hvor en intelligent designer har mulighet til å planlegge fremover, kan det naturlige utvalg bare fungere ved å videreføre og akkumulere variasjoner som viser seg å virke i ettertid. Og mens en designer har anledning til å gå "tilbake til tegnebrettet" når de gamle løsningene ikke lenger strekker til, er det naturlige utvalg henvist til å gradvis modifisere det som er der fra før. Vår egen blindtarm og den blinde flekken i øyet er kun to eksempler på suboptimale løsninger fra biologiens område som ingen intelligent designer ville vært bekjent av. En rekke arter ender opp med å utvikle seg inn i et hjørne hvor de på sikt er dømt til utryddelse. Trolig over 99% av alle arter som noensinne har eksistert er allerede utdødd, og ingenting tyder på at nålevende arter representerer noe unntak fra denne trenden på lang sikt.

Andre uavhengige bevisrekker kommer fra så forskjellige områder som embryologi og biogeografi. Innen embryologien kan vi for eksempel studere hvordan tre av knoklene i kjeven hos reptiler og tre av knoklene i det indre øret hos pattedyr (kjent som ambolten, stigbøylen og sneglehuset) starter som nærmest identiske strukturer tidlig i fosterutviklingen. Fra biogeografiens område vet vi for eksempel at det lever pungdyr både i Sør-Amerika og Australia. Geologien har vist at disse kontinentene tidligere var forbundet med hverandre via Antarktis. Evolusjonslæren forutsier derfor at det i en periode må ha levd pungdyr i Antarktis [3], og slike fossiler er funnet, igjen datert til nøyaktig rett tidsepoke.

Det er heller ikke riktig - slik det av og til hevdes - at evolusjon aldri har blitt observert i sanntid. Vi observerer evolusjon hver gang bakterier utvikler resistens mot antibiotika og hver gang et insektmiddel slutter å virke. I 1988 etablerte biologiprofessor Richard Lenski og hans kolleger 12 separate, men genetisk identiske populasjoner av bakterien E. coli. Hver bakteriekoloni ble brukt til å infisere en kolbe som inneholdt beskjedne mengder glukose og sitrat, skjønt sistnevnte normalt ikke har noen næringsverdi for E. coli . Bakteriene fikk deretter formere seg i 24 timer til de gikk tom for næring, hvorpå de overlevende bakteriene ble brukt til å infisere en ny kolbe. Siden har Lenskis forskerteam fortsatt å gjenta den samme prosedyren med 24 timers mellomrom helt frem til i dag, noe som representerer over 7000 kolber og 45000 generasjoner med reproduksjon per populasjon. I løpet av denne tiden har alle populasjonene uavhengig av hverandre utviklet større kroppsstørrelse, raskere reproduksjonstid samt evner til å utnytte glukose mer effektivt. Som om ikke dette var interessant nok, har en av bakteriekoloniene (etter ca. 33100 generasjoner) utviklet evnen til å utnytte sitrat som næringsstoff. Det vi har her er et soleklart eksempel på evolusjon av en helt ny egenskap, og forskerne har kunnet studere den i laboratoriet med egne øyne.

Men den virkelige genistreken fra Lenskis side er dette: E. coli tåler å fryses ned og kan senere tines opp og fortsette å reprodusere seg som før. I løpet av de drøyt 21 årene eksperimentet har pågått, har Lenski og hans kolleger med jevne mellomrom (for hver 500. generasjon) frosset ned prøver fra hver populasjon slik at de når som helst kan gå tilbake og sammenlikne yngre generasjoner med eldre: En komplett "fossilrekke" med levende "fossiler"! Ved å tine opp bakteriene fra tidligere generasjoner og kjøre eksperimentet på nytt kunne forskerne bl.a. fastslå at evnen til å utnytte sitrat var avhengig av en "nøytral" [4] mutasjon som fant sted rundt generasjon 20 000. Bakterier fra senere generasjoner [5] hadde større sannsynlighet for å utvikle den samme evnen på nytt, mens ingen bakterier før generasjon 20 000 gjorde det. Alt dette ble for mye å bære for Andy Schlafly fra det kristenfundamentalistiske propagandanettstedet Conservapædia som krevde å få utlevert alle Lenskis prøver på tross av at han ikke har noen som helst kompetanse innen mikrobiologi. Etter at alle hans anstrengelser for å forholde seg høflig og profesjonelt ble møtt med usakeligheter, var begeret åpenbart fullt for Lenski. Hans svar til Schlafly fortjener alle tiders pris for tilintetgjøring av motstanderen.
___________________________________________________

2. Først og fremst blant encellede organismer som er spesielt problematiske å klassifisere etter morfologiske trekk.
3. Kontinentet befant seg vesentlig lenger mot nord på den tiden.
4. Dvs. at mutasjonen ikke har noen effekt i seg selv, men legger grunnlaget for den nye evnen hvis den rette mutasjonen dukker opp på et senere tidspunkt.
5. Eller mer nøyaktig: etterkommerne av disse.

Siste nytt i Vitenskap

Vårt styremedlem Paul Omar Lervåg møtte ordføreren til debatt.

Kaktus til Porsgrunn

Ordfører i Porsgrunn, Robin Martin Kåss, har klart den store blunderen med å promotere kreasjonisme i arbeidstiden

Snåsa-bråk

I forbindelse med premieren på filmen "Mannen fra Snåsa", møtte representanter fra Religionskritisk forlag opp for å prøve å balansere propagandaen.

 
Læstadianismen: En etterdønning av tvangskristningen

I en artikkel i NRK forsøker Anne Dalheim å fremheve Læstadianismen som hovedfaktor for kristningen av samene. Ved dette undervurderer hun tvangskristning, og åpenbare overgrep begått av misjonærer på 1700-tallet

Mer om Nostradamus

Ingen ringere enn Tom Egeland har anmeldt Ronnie Johansons bok om Nostradamus.

Ronnie Johanson ute med ny bok

Norges desidert fremste religionskritiker, Ronnie Johanson, er ute igjen med en spennende bok, denne gangen om Nostradamus og dennes profetier.

AnnonseAnnonse