Katastrofer, elendighet og misjonering

Katastrofer, elendighet og misjonering

FOTO: Shiva

Man kan nesten få inntrykket av at kristne "fråtser" i nød, elendighet og katastrofer. Der kan de få vise hvor gode de er og samtidig utnytte (bevisst eller ikke) mennesker som dessverre ligger langt nede psykisk og fysisk.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.02.2010 kl 00:29

Sangeren Carola tok seg en tur til Haiti for å se hvordan hennes fadderbarn har det. Hun ble selvsagt forferdet over forholdene i Port-au-Prince. Men midt blant ruinene kommer hun med de mest ugjennomtenkte gloser der hun sier at det ikke overrasker henne at det skjer katastrofer og krig, for vi lever jo tross alt i "de siste tider"!

Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp støtter Carolas utsagn og sier til Vårt Land at "Gud var til stades":

"Jesus møter oss i menneskeleg liding og ber oss omvende oss. Jesus møter naturkatastrofar som rammar uskuldige med oppfordring til at vi som ser dei som lir, skal omvende oss."

Men ingen spør seg det viktigste spørsmålet, om hvorfor Jesus (som jo også er gud i følge treenighetslæren?) lar naturkatastrofen skje i det hele tatt.. Han er jo "til stades" eller hva? Kommer han først etter katastrofen har inntruffet? Hva er da vitsen? Og hvorfor velger guden å la over 200.000 mennesker dø hvis han har muligheten til å stanse hendelsen? For han er vel allmektig? Jaja, Bjørn Eidvåg liker derimot ikke at Carola og Atle Sommerfeldt blander teologi og katastrofer:

"Det å blande inn begreper som endetid og frelse ved en katastrofe som den på Haiti, finner jeg særdeles taktløst og svært umusikalsk."

Og inntrykk jeg har fått gjennom livet er at kristne ser ut til å "fråtse" i katastrofer, nød og elendighet. Det kan virke brutalt når jeg skriver det slik, men det er altså det inntrykket jeg har fått gjennom snart to tiår med observering av religiøse menneskers atferd (ja, jeg har vært interessert i dette emnet siden jeg var veldig liten).

For å eksemplifisere dette vil jeg gjerne vise til en blogg av en kristen person; Kristenmanns blogg. Jeg er støtt og stadig innom denne bloggen og andre blogger skrevet av religiøse mennesker og får et innblikk i hvordan mange kristne tenker om saker og ting. I hans innlegg om "Carola i Haiti"-saken er det viktig for bloggskriveren å poengtere hvor utrygt det er i verden (standardtaktikken for å "trykke oss ned" og gjøre oss klare til å rope etter hjelp) og bruker katastrofen i Haiti til å spre sitt budskap om Jesus (hjelpen) og for å vise hvor snille og greie de kristne misjonærene er som beveger seg i utrygge nabolag for å hjelpe mennesker. Han avslutter med å fortelle om en ikke-religiøs venns betraktninger etter å ha vært i Haiti for noen år siden:

"...det eneste lyspunktet han så, midt i et kaos av fattigdom og forfall, var de kristne kirkene. Fordi de ga håp, fordi de tilbød mennesker et liv som fungerte på tross av håpløsheten som omga dem. Og skal man bygge et samfunn, er det faktisk ikke det samme hva man tror på. Man kan ikke tilby ateisme eller selvhjelpskurs til mennesker som har mistet alt håp. Og selv om nordmenn tror vi kan kjøpe oss ut av håpløsheten og tomheten, så kan man ikke det i andre deler av verden."

Og dette digger de kristne. Elendigheten gjør at folk blir avhengige av hjelp (selvsagt), og de kristne er raske inn for å hjelpe, men ikke helt uten å spre litt av "det gode budskap" i samme slengen. Og jo, kjære bloggskriver, man kan så visst bygge et samfunn uten å ty til religiøse idéer (Frankrike er vel det mest ekstreme eksempelet). Faktisk så er det slik at de landene med de beste levekårene og tryggeste samfunnene samtidig er de mest sekulære, og omvendt... Nå ble ikke Norge bygget på dette, men samfunnet ble gradvis bedre etter hvert som sekulariseringen gjorde seg gjeldende. Ved å skille religion fra politikk har samfunnene forbedret seg betraktelig for alle sammen.

Men tilbake til hovedpoenget: De kristne er til stede der det er katastrofer for å tilby hjelp og samtidig spre sitt budskap blant de menneskene som er lengst nede psykisk og fysisk. Om det er bevisst eller ikke så blir disse menneskene faktisk utnyttet.

All ære til hjelpearbeidet misjonærene driver med. Jeg er glad for at mennesker får hjelp uansett hvem som gir hjelpen, men jeg synes det er betenkelig at man har "en baktanke" med denne hjelpen (tilfredsstille sin gud, spre deres guds ord, osv.) og ikke å hjelpe for å hjelpe. Det er mye bedre å være good for goodness' sake enn å være good for God's sake. For de kristne som er good for goodness' sake så sier jeg "kjør på," men pass på slik at dere ikke utnytter situasjonen til å spre deres religiøse tro.

For mennesker er mer mottakelige for slikt når man er langt nede psykisk og fysisk og da er det vel slik for misjonærene at det er "om å gjøre å være først" slik at de kan "så frøene" før andre tanker og idéer skulle klare å trenge seg inn i sinnene til disse menneskene i nød.

Jeg foreslår at kristne som vil endre på situasjonen til mennesker i nød i første omgang oppfordrer religiøse krigere til å legge ned våpnene, religiøse ledere å slutte undertrykkingen, eller i hvert fall engasjere seg politisk for å utøve press på nasjoner som kriger og undertrykker. Det vil hjelpe mange flere mennesker samtidig som man slipper å "være like redd for" å spre den kristne tro med en "feiltakelse" ;)

Shivas blogg finner du her.

(Gjengitt med tillatelse.)

Siste nytt i Meninger

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem

Man er imponert...

Historieløs, men på hvilket nivå?

Kjære Erna, jeg liker deg egentlig veldig godt. Men nå har du bomma.

 
Godbiter fra Visjon Norge

Så lenge det finnes slike mennesker, er det behov for Hedningsamfunnet

Og har skrevet et motsvar.

Demokrati, rettssikkerhet og ytringsfrihet har ingenting med vitenskap å gjøre.

AnnonseAnnonse