Hvorfor tror du på en gud? (Del 3)

Kapittel 3: Religiøs tro er bra

Hvorfor tror du på en gud? (Del 3)

FOTO: Shiva

Mens enkelte troende gjør alt de kan for å finne empiriske bevis for å støtte sin tro, klarer andre seg med troen alene og sier at "tro er godt nok," at man ikke trenger vitenskapelige og empiriske bevis.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.10.2009 kl 21:01

Det første man kan spørre en person som sier dette er om vedkommende også tror at sine foreldre, venner, månen, sola, jobben/skolen, osv. eksisterer, eller om de vet det. Man trenger ikke å tro at vennene, sola og jobben eksisterer, fordi man vet at de gjør det. Hvorfor skal det være annerledes når det kommer til en guds eksistens? Vel, nå finnes det jo enkelte som også mener at de vet at sin gud eksisterer, men når en person har kommet så langt er det vanskelig å ha en fornuftig samtale med vedkommende.

Og så kommer det fra del 2 inn i bildet. Det finnes utallige religioner, og hvis troen på gudene i disse religionene faktisk er nok bevis for å si at de eksisterer, så får vi et interessant problem. Hvordan rettferdiggjør en troende valget av én gud foran en annen? Hvordan kan troen på Ganesha eller Allah være mer eller mindre gyldig enn troen på Jesus? Troen på en guds eksistens har ingenting med bevis eller fornuft å gjøre. Hvis det var tilfelle så har alle som er innlagt på sinnsykehus som tror de er Napoleon eller Hitler like rett som de som tror på Jahve. Hvis vi forkaster deres tro som useriøs, hvorfor behandler vi religiøs tro annerledes?

Det er interessant å se at de troende innser hvilket svakt argument religiøs tro er i favør eksistensen av noe når det kommer til andre religioner enn sin egen. Muslimer forfatteren av boka har snakket med har (forståelig nok) liten eller ingen respekt for troen som bekrefter Jesus som guds sønn og at han eksisterer. Og de kristne gjør akkurat det samme; de mener at troen muslimene har overfor Allahs eksistens ikke er den samme som deres tro. Lignende påstander finner man i så å si alle religioner. Hvordan de troende vet at de som tror på andre guder enn seg selv ikke har en like "ekte" tro er et mysterium.

I følge The Skeptic's Dictionary er troen på feer/alver utbredt på landsbygda over hele verden. De fleste som tror på en gud andre steder i verden vil nok lett le av dette og mene at feer ikke eksisterer. Men hvilken ekspertise er det disse innehar som så lett kan le bort én form for tro, mens de i bunn og grunn innehar en like ubekreftet tro? Er troen på en fe "mindre verdt" enn en tro på en gud? Og er troen på andre guder enn sin egen også "mindre verdt"? På hvilket grunnlag tar man disse beslutningene?

Hvis troen på at noe eksisterer er nok for å si at det eksisterer, så er egentlig religiøs tro nytteløst når man skal prøve å finne ut hva som er sant. Egentlig virker "tro-argumentet" mer som en innrømmelse av at man egentlig ikke kan gi noen garantier og at hele greia ikke er basert på noe håndfast.

Det er fascinerende hvordan enkelte opphøyer religiøs tro til den største dyden som finnes, til et beundringsverdig og respektert konsept. Det disse individene ikke ser ut til å forstå da er at de har gitt opp egenskapen hjernen har for å veie bevis og analysere argumenter. Egentlig kan man se på religiøs tro som juks. Istedenfor å finne ut sannhetsverdien i noe, så hopper man rett til konklusjonen uten å ha undersøkt skikkelig. Det er godt mulig det finnes én eller flere guder, men inntil vi har noe bevis som støtter opp om dette så er det kanskje lurt å vente med konklusjonen?

Dan Barker, en predikant som ble ateist, skriver følgende om religiøs tro sin bok Losing Faith in Faith:

If the only way you can accept an assertion is by faith, then you are conceding that it can't be taken on its own merits. It is intellectual bankruptcy. With faith, you don't have to put any work into proving your case. You can "just believe."
Truth does not have to be believed. Scientists do not join hands every Sunday, singing, "Yes, Gravity is real! I will have faith! I believe in my heart that what goes up must come down, down, down. Amen!" If they did, we would think they were pretty insecure about it.

Men det er ikke bare slik at religiøs tro er "intellektuell latskap" ved at man slipper å gå nærmere inn på ting ved bare å si at "tro er nok," men troen kan også være direkte skadelig. Beslutninger som påvirker millioner av mennesker daglig burde ikke være basert på tro. Vi burde egentlig hindre tro - å godta påstander uten noen form for bevis - fra å være grunnlaget for avgjørelser overhodet. Hvem vil vel at leger, polititjenestemenn, brannmenn og makthaverne i Norge skal ta beslutninger basert på tro istedenfor logikk, empiriske data, fakta, tidligere erfaringer og vitenskap?

Et annet skadelig element ved religiøs tro er at den veldig lett kan misbrukes av svindlere og kvakksalvere som igjen vil ruinere mange menneskers liv. Og hvis et barn vokser opp og blir lært at å tro på påstander uten noen form for bevis er en god ting, kan de bli lett bytte for såkalte hellige krigere og andre ekstremister som bruker troen som redskap for hva det er verdt. Da er det viktigere at barn (og andre) blir lært opp til å heller tenke selv, bruke logikk og veie bevis opp mot hverandre.

Harrison skriver at tro er "the willing abandonment of reason." Man kan spørre seg hvorfor dette skal være en bra ting. Hvis en troende tar en seriøs kikk på religiøs tro er det stor sannsynlighet for at vedkommende innser hvor lite gjennomtenkt det er.

Shivas blogg finner du her.

(Gjengitt med tillatelse.)

Siste nytt i Meninger

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem

Man er imponert...

Historieløs, men på hvilket nivå?

Kjære Erna, jeg liker deg egentlig veldig godt. Men nå har du bomma.

 
Godbiter fra Visjon Norge

Så lenge det finnes slike mennesker, er det behov for Hedningsamfunnet

Og har skrevet et motsvar.

Demokrati, rettssikkerhet og ytringsfrihet har ingenting med vitenskap å gjøre.

AnnonseAnnonse