– Kirken går baklengs inn i fremtiden, hvor vi andre venter på dem

– Kirken går baklengs inn i fremtiden, hvor vi andre venter på dem

FOTO: Martin Losvik

MENING: Anders Alterskjær tar frem popcornet, lener seg tilbake, og følger Kirkens pinefulle og langsomme ferd i retning resten av samfunnet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.09.2015 kl 14:35

(Denne kronikken ble først publisert på bodonu.no, 23.09.15. Gjengitt med tillatelse.)

Etter å ha forsøkt å melde meg ut av Den norske kirke i flere år, lyktes det meg endelig: I år kom det ingen valgseddel til kirkevalget. Det har virkelig vært et interessant skue fra sidelinjen. For første gang stiller det to klare lister – Levende folkekirke og Åpen folkekirke. Slaget står utelukkende om hvorvidt kirken skal vie homofile par. For de uinnvidde så betyr altså «levende» at du er imot, og «åpen» at du er for. Sjelden har dette valget fått så mye oppmerksomhet, og kjendiser har stilt opp i hopetall for å gi sin støtte. Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk luthersk misjonssamband, ga for noen uker siden uttrykk for bekymring for at valgdeltakelsen skulle bli unaturlig høy. Han mente det ble feil at så mange som bare brukte kirken til jul og konfirmasjon, skulle være med å ta en så tung teologisk beslutning. (Når det gjelder registrerte medlemstall i DNK har nok pipen en annen lyd.) I de neste dagene kommer de fleste valgresultatene, men som Alf Gjøsund, kommentator i Vårt land, skrev i en kronikk allerede 8. september: «Det er ikke lenger noe å lure på. De konservative tapte kirkevalget 2015. Før det ble holdt. Ingen av dem har stått i gatene for å flagge sitt syn.»

Hva er så kjernen av problemet? Et viktig tvistepunkt virker å være hvorvidt Bibelen ser på homoseksualitet som syndig i seg selv. Den konservative siden liker å påpeke at dette ikke handler om homofobi, men teologi. Som Gjøsund sier, «teologien – det Gud mener om saken – kan ikke endres i en avstemning.» Det bibelstedet som oftest pekes på er hentet fra 3. Mosebok: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er avskyelig.» (3 Mos 18:11) Utfordringen med å vise til mosebøkene er imidlertid at de peker ut flere andre aktiviteter de fleste av oss driver med, som «avskyelige». Det være seg å være nær en menstruerende kvinne, spise skalldyr, eller å gå med klær laget av forskjellige stoffer. De fleste teologisk interesserte kristne jeg kjenner mener imidlertid at det med Jesus kom en ny frelse som fjernet Moselovenes relevans. I den grad det gamle testamentet gjelder er kun igjennom Jesus’ tolkning av det, og derfor skal vi kun forholde oss til det nye. Også her finner vi homoseksualitet omtalt i negative ordelag – først og fremst hos Paulus. I sitt brev til romerne skriver han:

«Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.» (Rom 1:26-27)

Han bringer også temaet på banen både i sine brev til korinterne og til Timoteus. Det virker altså som den «levende» siden har det nye testamentet på sin side. Problemet er bare at om man skal legge Paulus til grunn er det flere ting vi burde endre på. I sitt brev til efeserne skriver han: «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte.» (Ef. 6:5) Dette visste bomullsprodusentene i Sør-Statene på 1800-tallet å utnytte til fulle. Vi har kvinnelige prester og biskoper i DNK. Om det sier Paulus: «En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille.» (Tim 2:11-12)

Her kommer de moderne teologene på banen. I en kronikk i 2011 skrev avtroppende biskop, Tor B. Jørgensen, om kirkens evne til å modernisere seg med «nytt blikk på tekster og liv». Han påpeker at «vi leser Bibelen med forskjellige briller avhengig av de ytre forholdene vi lever under,» og at selv om at slaveriet er velfundert i Bibelen, forstår nå kristne at «dette egentlig strider mot Bibelens syn på mennesket.» Han sier vi «i dag leser kjernetekster annerledes». Dette er teologi i et nøtteskall. Hva er Bibelens kjernetekster, og hvordan velges de? Jo, teologene bruker sin egen iboende etiske forståelse til å luke ut de bibelstedene som fortsatt kan være relevante i et samfunn preget av sekulære fremskritt. Hvorfor er det akkurat homofili og ikke slaveri som henger igjen her da? Jeg tror mye av svaret finnes i det som kommer rett forut for Paulus-sitatet fra Romerbrevet:

«De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.» (Rom 1:24-25)

Kirken har til alle tider fordømt kjødets forlystelser. Lever folk et friere liv kan de miste fokus på tilbedelsen, og således underkastelsen. Vi har ingen naturlig drift sterkere enn vår seksualitet, og tar du jerngrep om denne har du folk i din makt. Skuespilleren Stephen Fry uttalte en gang at kirken er sykelig besatt av sex på samme måte som en anorektiker er sykelig besatt av mat. Dog har denne kontrollerende, religiøse strukturen sannsynligvis ikke vært til stede fra begynnelsen av, men oppstått gradvis – nedenfra og opp. I sin klassiker «Det egoistiske genet» fra 1976 (som slett ikke handler om egoisme), introduserte biologen Richard Dawkins begrepet «meme» om en del kulturell informasjon som går i arv. Han foreslår at memer som er med på å forsterke et kulturelt fenomen (som religion), har en tendens til å overleve kulturell endring. På denne måten kan ideer om seksuell kontroll – med sølibat som det mest ekstreme – ha virket selvforsterkende, og således brent seg fast i teologien. Etter hvert som religionen i vår del av verden har mistet eneveldet på å forklare virkeligheten i møte med et stadig mer opplyst samfunn, har imidlertid den teologien som har vært bakt rundt disse dogmene utviklet seg til etterpåklok rasjonalisering.

Ta for eksempel abortsaken – kanskje et enda større tema i kirken enn homofili. Det finnes gode, sekulære argumenter for at et embryo eller foster skal sees på som et individ med rettigheter, men i all hovedsak er det religiøse krefter som fronter abortmotstanden. De samme miljøene er gjerne også imot prevensjon, og den åpenbare elefanten i rommet er at dette egentlig handler om å kontrollere folks seksualitet (selv om mange begynner å tro på en skinnargumentasjon som har gått i arv lenge nok). Når for eksempel det mosaiske trossamfunn sier at omskjæring av gutter er til beste for barnet, er dette selve kroneksempelet på et vikarierende argument. Kutter du forhuden av en gutt blir det vanskeligere å onanere, og man fjerner en nerve som hever nytelsen av stimulering betraktelig. Homofilisaken føyer seg bare inn i rekken. Dens skinnargument er at man ikke kan vie homofile par på grunnlag av «barnas beste». Gjøset skriver: «Åpen Folkekirke [vet] at det er ulike synspunkter, også i deres organisasjon, på et annet spørsmål der homofile mener de diskrimineres: Skal homofile kunne få barn ved hjelp av eggdonasjon eller surrogati? Omtrent hele kirken er imot, av hensyn til barnets rettigheter.» I Norge er det i dag ca. 130.000 enslige forsørgere – ja vi må sannelig se til å beskytte barna mot «unormale» familieforhold.

Det skal nevnes at et annet teologisk argument som ofte brukes mot homofilt ekteskap, er at Bibelen visstnok definerer ekteskapet som utelukkende mellom mann og kvinne. I Matteus-evangeliet blir Jesus spurt om en mann kan skille seg fra en kvinne uansett grunn. Svaret han gir blir ofte brukt til å påpeke Bibelens definisjon: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Matt 19:4-6) Han fortsetter med å forklare at ingen skal skilles dersom det ikke eksplisitt skyldes hor. Her står det imidlertid lite om hvorvidt gud kan velsigne andre former for samliv, og man kan jo stille seg spørsmålet om hvor mange skilte, som rett og slett ikke lenger elsket sin tidligere ektefelle, kirken vier på nytt på årlig basis.

Ja, dette er i sannhet store og vanskelige utfordringer, som utvilsomt piner og plager de geistliges tanker. Espen Ottosen har nok rett. Tunge beslutninger skal tas etter seriøse teologiske diskusjoner, og nå blander altså lammene seg inn i hyrdenes anliggender. Selv tar jeg frem popcornet, lener meg tilbake og ser på at kirken sliter med alle disse selvmotsigelsene, mens de ubevisst kommer nærmere og nærmere sekulær humanisme – en filosofi resten av samfunnet har omfavnet for lengst.

Nøkkelord

Siste nytt i Hjemme

Lavmål fra NRK

Når NRK presenterer en quiz, forventer man seriøsitet, på alle nivå. Desto mer overraskende, at de bommer på samtlige nivå, både rene enkle fakta og litt mer komplekse saker.

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem

Orkide og kaktus

Vi har delt ut ros og ris igjen.

 
Ronnie Johanson anmelder bok

Ateisten Bjørn Stærk har nylig kommet med ei bok - Å sette verden i brann - som det har vært litt blest om

En mor fortalte meg om en hendelse som skjedde på en barneskole på Østlandet tidligere i høst. Min første og andre tanke var at det som skjedde er en fillesak. Men etterhvert ble jeg mer og mer opprørt jo mer jeg tenkte på det.

Lars Gule vil ha religionsundervisningen ut av skolen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener slik undervisning bør være selvsagt.

AnnonseAnnonse