Sharam Shayganis innlegg ifm årsmøtet

Sharam Shaygani FOTO: Sharam Shaygani

Sharam Shaygani og Shakeel var invitert til å snakke om islam og religionskritikk forut for årsmøtet. Her er Shayganis innlegg.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.01.2018 kl 02:37

Ateistene
Hedningsamfunnet

Hedningsamfunnet

Tusen takk for invitasjonen,
Jeg har lyst å starte med en drøm som jeg har, som ikke har gått i oppfyllelse. I min drøm skal det publiseres en stor samling i bokformat med karikaturtegninger, satiriske og humoristiske tekster om islam og profeten Muhammad.
Noen få politikere har kritisert utgivelsen av boken. Ytterst få har sagt at denne boken ikke skulle publiseres. En stor gruppe norske muslimer, ja faktisk opp til 10.000, har samlet seg og demonstrerer foran stortinget.
De vil at boken skal komme ut fordi ytringsfrihet er mye viktigere for dem enn deres religiøse følelser.
Dette er min drøm for muslimer og jeg vet dessverre at denne drømmen er langt fra det som er virkeligheten per dags dato. Vi vet at hver eneste dag blir mennesker utsatt for vold, terror, trussel og mishandling i navn av islam. Vi vet at ytringsfrihet er svært lite brukt, respektert og praktisert i de fleste land med islam som hovedreligion.
Først ønsker jeg å si noen ord om betydning av gud og andre religiøse helligdommer ut ifra et psykoanalytisk perspektiv.
Jeg tror de aller fleste religiøse mennesker, basert på sin tro, mener at Allah, profeten eller andre helligdommer eksisterer eller har eksistert ute i verden, dette gjelder muslimer, men også andre som tror på sin religion. Det er faktisk slik at det er ingen muslimer som lever i dag som har sett hverken Allah eller profeten. Men de tror at Allah finnes og at profeten er hans budbringer. Nesten ingen som tror på dette, tenker at det finnes en Allah eller en profet psykologisk i ham selv eller henne. Dette er kjernen for å forstå hvorfor tro kan vekke så mye følelser hos muslimer og gir dem en sårbarhet for en voldsom krenkelse. Grunnen til det er at vi må først se at Allah eller profeten finnes som et indre psykologisk objekt. Et objekt som er investert med sterke følelser. Allah og profeten blir under oppveksten, ved hjelp av foreldre og samfunnet, internalisert som et indre objekt hos millioner av muslimer. På en bevisst plan, tror mange muslimer at allah eller profeten finnes ute i verden, men på et ubevisst plan, er disse indre objektene en del av deres mentale struktur, deres personlighet eller deres psykologi.
I et klima der religionskritikk ikke er lov, eller når man konstant dyrker helligdommen hos personen, blir disse objektene idealiserte. De forblir i psyken som totalt gode og feilfrie.
En av de viktigste funksjonene slike idealiserte objekter har, er å holde Selvet sammen eller oppe. Selvet får sin koherens fra disse idealiserte objektene.
Alle har slike idealiserte objekter, som psykoanalytikeren Heinz Kohut kalte for selvobjekt.
Så allah eller profeten eller koranen eller andre religiøse helligdommer kan få en psykologisk betydning, dypt nede i underbevisstheten og holde selvfølelsen oppe.
En slik tilnærming, gjør det mulig å forstå hvorfor en del muslimer blir så krenket når man tegner profeten eller snakker kritisk om islam. En slik kritikk, er ikke bare en kritikk av allah eller profeten, men oppleves på et psykologisk plan som et angrep på selvobjektet.
Underteksten blir slik; hvis du sier at min profet ikke er perfekt, sier du at jeg ikke er bra, fordi når profeten er perfekt, er også jeg (som er knyttet til profeten i min psyke) perfekt.

Kritikken av islam hos en del muslimer kan oppleves som et ras, en kollaps av selvet. De umiddelbare affektive reaksjonene på en slik krenkelse, er raseri, av og til morderisk raseri.
Dette kan forklare hvorfor vi blir vitne til rasende muslimer som demonstrerer når karikaturer blir tegnet. Det forklarer også hvorfor uskyldige mennesker blir jaget, plaget og av og til lynsjet til døde når de kritiserer islam.
Selvsagt, blir en slik reaksjon forsterket på gruppeplan. I grupper, er det alltid potensiale for at ekstreme holdninger og atferd praktiseres. Gruppen kan svekke personens moralske kompass, rasjonelle tenkning og autonomi.
Etter min forståelse, har dessverre altfor mange muslimer et slikt idealisert selvobjekt av sin religion. Via streng oppdragelse, hjernevasking i koranskoler og en kollektiv sosial kontroll, blir den kritiske tenkningen svekket og erstattet med overtro og lojalitet til gruppen.
Den som skal drive med islamkritikk burde kanskje ha dette i bakhodet. At kritikk av islam er langt mer smertefullt for mange muslimer enn det man tror.
Hva slags implikasjoner har dette for islamkritikken?
Betyr det at vi skal behandle muslimer med silkehansker? Nei, overhodet ikke.
Jeg referer til Mina Bai’s siste blogg, der hun forklarer hvorfor et av de mest populære temaene i sosiale medier i dag er islamkritikk, dessverre av og til blandet med fremmedfiendtlighet. For meg virker det slik av og til: Jo råere språk du bruker, jo flere likes du får på facebook, fordi da har ikke du berøringsangst eller går ikke rundt grøten.

Mina Bai sier:
Islamkritikk ble tidlig tabuerklært i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggående islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vært unngått med åpen kritikk, manglende sensur og større saklighet.
Norge har en voksende muslimsk befolkning. Det som vekker bekymring hos meg er at man har forskjellsbehandlet muslimer i Norge i årevis. All religionskritikk er tillatt, men når det kommer til islam så blir det farlig. Man kan bare forestille seg hvordan Oslo sentrum ville se ut, hvis man hadde laget en komedie om profeten Muhammed og satt det opp på nasjonalteateret.
Jeg tror heller at man skal snakke høyt og åpent om retten til å kunne snakke kritisk, humoristisk og til og med sarkastisk om religionen islam.
Jeg ser for meg følgende tiltak som kan hjelpe:
Satse på skole og barn. Istedenfor å undervise overtro og være unnvikende til å konfrontere religiøs overtro, burde man styrke religionskritikken. På skolen burde man hjelpe barnet til å bli en ekte filosof, stille uredde, kritiske spørsmål. Man burde egentlig ha et eget fag om kritisk tenkning.

Et tverrpolitisk innsats trengs. Man burde verne religionskritikken og ikke forskjellsbehandle islam. Her skal man støtte og stimulere til utvikling av religionkritiske stemmer, spesielt med muslimsk bakgrunn. Sekulære muslimer og islamkritikere burde få økonomisk og moralsk støtte for å kunne drive sin virksomhet, holde foredrag, arrangere møter og debatter.

Likestilling er helt sentralt. Så lenge en stor del muslimske kvinner holdes nede, skades muslimske barn og senere voksne mennesker.

Situasjonen i dag er slik at vi importerer islam til Europa. Et islam som er preget av mangel på reformasjon og kritisk tenkning, som ikke vil hindre at europeiske muslimer regrederer til middelaldersk tankegang, men kan også skape splid i Europa. Det burde være omvendt; Europeiske muslimer burde eksportere et reformert, humanistisk islam ut i verden.

Sekulære muslimer og ex-muslimer burde vise ansvar i måten de driver sin debatt på. De burde ikke la seg bli utnyttet av høyrepopulistiske krefter. Islamkritikk må gis med kjærlighet, varme og empati, ikke drives av bitterhet og hat. Jeg er helt for en åpen og ærlig debatt om islam, blasfemi, kritikk av islam, osv. Men det å skylde alle de vanskelighetene som man ser i innvandrermiljø og integreringen på islam, blir altfor reduksjonistisk og forenklet. Hvis vi skal snakke om endring eller reformasjon av islam, så må dette skje i psykologien. For at dette kan skje i psykologien, må man klare å komme i dialog med den det gjelder og ikke snakke nedlatende og med en ovenfra og ned holdning. Målet er ikke å slette islam fra jordens overflate. Islam kommer til å bli en sentral religion for milliarder av mennesker i flere hundre år fremover. Islam kommer helt sikkert til å bli en del av idéhistorien til menneskeheten for alltid. Mitt håp er at en dag vil muslimer flest utvikle en så sterk lojalitet til ytringsfrihet at den blir mye sterkere enn deres religiøse følelser. Men for at dette skal skje, trenger vi mer religionskritikk og frihet til å drive med det. Mange tror at fordi kristendommen gikk gjennom reformasjonen vil det samme skje med islam, det er bare snakk om tid. Kristendommen gikk gjennom reformasjon fordi enkelte individer turde å tenke radikalt annerledes. Det samme vil gjelde islam, vi trenger et samfunn som støtter religionkritisk tenkning. Det kan bli krenkende og vondt, men krenkelse er av og til helt nødvendig for utvikling.

Siste nytt i Fra DnH

Udirs nye læreplaner - Ateistenes innspill

Mål: En inkluderende, objektiv og faktabasert skole for framtidens voksne.

For innmelding i Ateistene

Religiøs polarisering blir større. Ateistene vil være et alternativ for den som ønsker en rasjonell tilnærming til verden.

Omskjæring, igjen

Vi har sendt følgende til SV og Venstre

 
Historien bak et påskestunt

Hva skal et nakent kors brukes til?

Samar fra Syria - norsk ateist

"Jeg synes det er synd at folk holder seg til religion, vil at de skal oppdage hvor mye vondt religion skaper – ikke minst drap og undertrykkelse."

Fra Fritanke.no