Hedningsamfunnets historie

Hedningsamfunnets historie

Av Dagfinn Eckhoff og Harald Fagerhus


Hedning – et skjellsord

Norsk Riksmålsordbok fra 1937 omtaler «hedning» som en tilhenger av en hedensk religion, om en person i et kristent samfunn som ikke er døpt, og om en fritenker, ateist eller ugudelig person.

Hedningsamfunnet var den første organisasjonen i Norge som begynte å kalle seg selv hedning, og da i religionskritisk betydning. Dette skjedde allerede i januar 1973, nesten to år før organisasjonen formelt ble stiftet. Det å betegne seg selv med et skjellsord – «hedning» – ble nøye diskutert på Hedningsamfunnets konstituerende møte 2. november 1974. Fortsatt virker vel ordet avskrekkende på mange, og kan stå i veien for et medlemskap.

Opprinnelig betyr «hedning» «de andre folkene» eller «folkene utenfor», dvs. de som bodde omkring Israel og hadde en annen religion. De kristne har gjennom tidene greid å gi ordet en odiøs betydning: et laverestående vesen, en usivilisert, barbarisk person som sårt trenger å bli pådyttet vestens kultur. På 1970-tallet var det blitt et vulgærkristent skjellsord som slengtes etter ateister og agnostikere. Hedningsamfunnet ville gjøre hedning til et hedersnavn, og tok derfor i bruk ordet, på samme måte som enkelte homofile tok i bruk skjellsordet «soper» om seg selv. (På 1970-tallet fantes det en gruppe som kalte seg «Soperligaen». Ikke overraskende var flere av dem med i Hedningsamfunnet også.) Man tok et negativt ladet begrep, og «ufarliggjorde» det ved å bruke det selv. I tillegg var det en god provokasjon.

En rekke norske kulturpersonligheter har kalt seg selv hedning i betydningen fritenker/ateist. Vi kan nevne Henrik Ibsen (i 1884), Herman Wildenvey, Kristofer Uppdal, Arnulf Øverland, Aksel Sandemose, Jon Michelet, Karsten Alnæs og Georg Johannesen.


Oppstarten av Hedningsamfunnet

De første som tok opp idéen om Hedningsamfunnet var Sigurd Hasle og Espen S. Ore – to medarbeidere i det motkulturelle tidsskriftet «Et blad» i Oslo. Dette var i januar 1973. Til å begynne med var ikke intensjonen a skape en seriøs organisasjon, men snarere et tiltak for å få i gang en debatt blant bladets lesere om den tiltagende kristne vekkelsesbølgen. Etter hvert tok imidlertid idéen om å danne en virkelig sammenslutning av ikke-kristne mennesker form. Man ønsket å bli godkjent som trossamfunn. 20. januar 1973 ble det avsendt en søknad til justisdepartementet. Resultatet var avslag. Departementet skrev: «Brevet inneholder for få opplysninger til at man kan ta stilling til om det her foreligger trossamfunn i lovens forstand.» (Ca. 10 år senere prøvde man igjen å bli registrert som tros- eller livssynssamfunn, men fikk avslag. Vi gikk til rettssak, men tapte i byretten. Livssynsorganisasjoner som angriper andre livssynsorganisasjoner får ikke statsstøtte. I Hedningsamfunnets formålsparagraf står det nemlig at vi vil «motarbeide den norske kirke og andre religiøse maktorganisasjoner».)

Etter en stund falt en av initiativtakerne fra, og arbeidet gikk inn i en dødfase som varte frem til våren 1974. Nye krefter kom til og aktiviteten fikk stor oppsving. Det var noen elever ved Forsøksgymnaset i Bærum som ble pådrivere til å stifte Hedningsamfunnet. Det ble sendt ut en pressemelding våren 1974 om at Hedningsamfunnet var stiftet (noe det egentlig ikke var), og en postboksadresse i Bærum ble oppgitt. Dette medførte en del presseoppslag og mange skrev til postboksen for å få informasjon og for å bli medlem. 2. november 1974 ble det konstituerende møtet avholdt, og man var ca. 60 medlemmer i starten. Snart flyttet man organisasjonen til Collettsgate i Oslo. Her har organisasjonen sitt kontor i dag. Noen av de sentrale personene i å stifte Hedningsamfunnet var Kjetil Wiedswang, Terje Olerud (nå Emberland) og Audun Eckhoff. Hedningsamfunnets første leder, eller forkvann som tittelen var i likestillingens navn, var Auduns bror, arkitekten Dagfinn Eckhoff. Auduns og Dagfinns far, oversetteren og NRK-mannen Erik Eckhoff, var Hedningsamfunnets informasjonssekretær fra 1974 til 2000. I 1978 ble tannlegen Terje Sværd forkvann. Det spøkefullet slagordet ble da «Med Sværd skal landet hednes». Norge ble jo kristnet med sverd i hånd, og det var ingen spøk. Terje opplevde at det å være hedning i moderne tid heller ikke var noen spøk. Han mistet kunder og måtte flytte praksisen til et annet sted.

I flere år hadde Hedningsamfunnet sine «Hvalerseminarer» på Eckhoff-familiens hytte på øya Rom på Hvaler. Her drev man skolering og planla nye aksjoner.

Humor og provokasjon er viktige virkemidler for Hedningsamfunnet, men dette betyr ikke at vi lar hensikten hellige midlet. Vi ønsker ikke å ta redningsvesten fra noen, men vi tror nok de fleste er i stand til å lære å svømme. Vi har hatt en rekke «gateteaterfremførelser», særlig på 1970-tallet og tidlig 80-tall. Hovedbasen har vært Oslo. Helt siden midten av 1970-tallet, den gang det gikk trikk over plassen, har Hedningsamfunnet brukt Egertorget på lørdags formiddag/tidlig ettermiddag i vår agitasjon til stands og «gateprat». Det var Hedningsamfunnet som introduserte «gatepraten» i Norge. Vi har også reist på «misjonsreiser» til bl.a. Bergen, Kristiansand, Arendal, Drammen, Trondheim og Hamar. Kristne ungdommer satte fyr på standen vår i Stavanger så sent som midt på 1990-tallet. I 2004 var vi på «Sørlandsturné», og besøkte Kristiansand, Grimstad, Arendal og Risør.

Gatepraten er vårt særmerke. Ofte stiller vi på et bytorg lørdag formiddag med åpen mikrofon, for å få kristenfolket i tale. Ikke for å ta troen fra dem – det greier vi allikevel sjelden – men for å nå det flertall av tilhørerne som ble tvangsinnmeldt i kirken som spedbarn, og som uten å være kristne utgjør grunnlaget for kirkens makt i dag.


Gufset fra middelalderen

Norsk kulturliv i 70-årene opplevde et gufs av middelalder. Midt i hjertet av norsk kristenliv skjedde djevleutdrivelser, håndspåleggelse ved bønn og andre magiske besvergelser. Kvinner og homofile ble stemplet som besatte. Fra prekestoler og på bedehus ble radikale grupper og feminister kalt Satans håndlangere. Det var den amerikanske nådegavevekkelsen som hadde slått rot i vår kirke – «den karismatiske bevegelse». Særlig slo middelalderen rot hos ungdommen. Gateevangelisering og kristent lagsarbeid engasjerte unge mennesker, samtidig som den politisk radikale, samfunnsengasjerte ungdomsaktiviteten fra slutten av 60-årene døde ut. Personlig sjelefrelse tok plassen til solidaritetsarbeidet hos de unge.


Humanistisk folkereisning

Det er neppe tilfeldig at 70-årene samtidig førte til den stikk motsatte form for «vekkelse»: En eksplosiv utvikling av moderne, norsk humanisme – en humanistisk folkereisning som er særegen også på verdensbasis. Det er særlig tre viktige elementer i denne folkereisningen:
For det første: «Aksjon ut av Statskirken» Opptil 10 000 mennesker meldte seg ut årlig av Den norske kirke. En betydelig del av gjorde det i protest mot det Kirken står for, i lære og praksis.
For det andre: Human-Etisk Forbund har fått en rekordartet vind i seilene. Fra en beskjeden bevegelse i begynnelsen av 70-årene, på drøye 1000 medlemmer, preget av stadig høyere gjennomsnittsalder, til i dag – verdens mest ekspansive humanistorganisasjon – på godt over 70 000 registrerte medlemmer, som suger opp brorparten av de ikke-troende som melder seg ut av Kirken.
For det tredje – og det er temaet for denne artikkelen: Fremveksten av en liten, grensesprengende rørsle som i 2014 kan feire sitt 40-års jubileum – Det norske Hedningsamfunn.


Kampen mot djevelen

I 1975 ble det for første gang kjent at djevleutdrivelser pågår innenfor Den norske kirke. Det var et medlem av Hedningsamfunnet som tipset Dagbladet om saken. Etter dette forfulgte hedningene fanden på flere måter. Vi ba Kirkedepartementet om å sette en stopper for virksomheten, ut fra Kongens grunnlovsansvar for Kirkens aktivitet, og at omfanget og dybden ble etterforsket. Henvendelsen ble purret opp, men aldri besvart. Vi arrangerte et seminar, hvor bla. Helsedirektoratet var representert, og Alf Nordhus redegjorde for den strafferettslige siden ved djevleutdrivelser. Vi holdt foredrag om djevleutdrivelser, og vi anmeldte de syv prestene i Os («trollmennene fra Os») som drev ut ånder av en ung kvinne. Men hva ble vi kjent for? Jo for å drive ondsinnet gjøn med Kirkens lære, ved å kle oss ut som djevel og dramatisere Kirkens djeveltro på åpen gate. Dette ble vi dømt for i Bergen byrett, etter at anmeldelsen mot de bergenske trollmenn var henlagt. Riktignok fikk vi vår lille dramatiske hevn. Da aktor nedla påstand om bot for Satans «demon»strasjon, reiste en ung kvinne seg opp og ropte «inkvisisjon!» mot en rett som lot djevleutdriverne fare, men straffet dem som protesterte. To «prester» tok skyndsomt hånd om kvinnen og geleidet henne ut, mens de forsikret retten om at de skulle ta seg av den ulykkelige kvinnen på beste måte. Det spørs likevel hvor mange det var som oppfattet nyansene: Etter at pressen hadde avbildet protesterende hedninger med horn og hale, spredte ryktet seg raskt, til og med fra prekestoler: «Hedningene driver med djeveldyrkelse !» Det er ikke greit. Kirkens djeveltro resulterte i 1978 at Ole Paus ga ut nidvisen «Satan lever» – som ble nektet spilt i NRK.


Fortausbevegelse og gateprat

Radio og fjernsyn prøvde aldri i nevneverdig grad å oppveie de ca. 1000 kristelige årlige oppbyggelsesprogrammene i NRK ved å stille mikrofoner og kamera til rådighet for hedningene. NRKs radiomonopol ble opphevet i 1982, og vi fikk nærradioer. Hedningsamfunnet bidro med radioprogrammer («Hedningradioen») på enkelte nærradiostasjoner. Da TV2 startet i 1992 og P4 startet året etter ble det lettere for hedningene å komme til orde på fjernsyn og i riksdekkende radio. Når avisene en gang iblant brakte stoff om Hedningsamfunnet, var det ofte svært sensasjonspreget og fordreiet. Dette endret seg etterhvert. På gaten og på fortauet derimot har arenaen vært vår egen. Fra første gang Hedningsamfunnet stilte opp på Karl Johan, eller rundt i andre byer og sentra med stand, blader og løpesedler, har livssynsdebatten engasjert til timelange diskusjoner med opptil hundre tilhørere og debattanter. Den som fremfor noen utviklet og praktiserte «gatepraten» på 1970-tallet var psykolog Arild Karlsen. Kortvokst som han er, måtte han snart få en kasse å stå på for å kunne markere sentrum i mer eller mindre saklige, men alltid engasjerte diskusjoner. Hedningsamfunnet har hatt en rekke dyktige «gatepratere» gjennom årene. Foruten Arild Karlsen og Dagfinn Eckhoff var den fremste «gateprateren» gjennom mange år lagerarbeideren Erik Øhrnell – «mannen som aldri har tapt en diskusjon». Etter noen år uten «gateprat» har hedningene igjen gått ut på gata. I tillegg til kristendommen har islam nå blitt et angrepsmål.


Moralens lange arm

Det skjedde aldri, det mange håpet: At lyn og torden skulle slå ned på de formastelige, eller at Vårherre skulle slå hedningene med stumhet. Som oftest er det snarere tvert imot. Da var det bare én mulighet: Å ty til onkel politi, eller «kristenpurken» som hedningene kalte dem. Det hedningene sa var blasfemi, og det er straffbart. Og onkel politi kom, med moralens lange arm. Flere titall ganger ble hedninger på 1970-tallet trukket av gårde til politistasjonen for ugudelig tale på åpen gate. Ved en anledning fikk to av dem § 142 – Blasfemiparagrafen – lest opp for seg. De erklærte seg straks skyldige, men oppnådde bare å bli vist på dør. En annen søkte politiet om snakketillatelse. Anklagene har vært «blasfemi» og «utukt», som på stasjonen gjerne har kokt ned til «ordensforstyrrelser». På den måten er hedningene blitt kriminalisert overfor publikum. Vanligvis har det blitt med et besøk på stasjonen. Men fem ganger har gatepraten endt med rettssak, og to ganger med dom og bot. Riktignok er gud allmektig, men historien viser at politi og domstoler kan være til god hjelp. Etterhvert som Norge ble mer liberalt fikk hedningene være i fred for «kristenpurken».


Ut av statskirken

Den største utgiftsposten på Hedningsamfunnets beskjedne budsjett, er trykksaker. Og på løpesedler og brosjyrer finnes trykt et utmeldingsskjema for statskirken. Skjemaene er lett kjennelige for Kirken, som ofte har kommentert høye utmeldingstall i sine årsmeldinger med organiserte utmeldingsaksjoner fra Hedningsamfunnet og andre.


Aksjonisme

I den mest hektiske perioden var aktivistene til stadighet på visitter i kristelige miljøer for å skaffe seg kunnskaper og innsikt. Av og til var det også aktuelt å markere sin protest.

Hedningsamfunnets første store aksjon var påskemorgen 1975. Da gudstjenesten i Oslo Domkirke var slutt reiste en hvitkledd skikkelse seg og gikk ut først. Da kirkefolket kom ut, møtte de Jesus, på en pall, med krone av piggtråd. Samtidig lød «Den korsfestede sier» ut over Stortorget, lest av forfatteren selv, Inger Hagerup.

I juli 1977 besøkte hedningene Sarons Dal. Aril Edvardsen inviterte til stort politikerstevne, og partiene stilte sine fremste representanter. Hedningsamfunnet advarte mot å legitimere Edvardsens kvakksalveri og djevleutdrivelser, og stilte opp. Reiulf Steen møtte frem for AP, og en av predikantene ba om politiske garantier for at hans guddommelige helbredelsesarbeid ikke skulle møte innblandinger fra helsemyndighetene. «Rekk hendene i været, dere som har opplevd Herrens mirakler her i, Sarons Dal!» oppfordret Aril. Mange rakte hendene i været. Arild Karlsen rakte to, og vandret frem mot mikrofonen med hendene mot himmelen for å avlegge sitt vitnesbyrd. Han var nesten fremme da Edvardsen oppfattet hva som skjedde, og stoppet den formastelige med en velrettet uppercut. Karlsen ble båret ut av lokalet av sterke pinsevakter og med en hale av pressefolk etter seg. «Det er kraft i de foldede hender» kunne man lese i avisen dagen etter.

En eneste gang har Hedningsamfunnet brutt inn i en gudstjeneste. I et intervju i studentbladet «Universitas» i 1978 hadde studentprest Jan P. Hagberg fortalt at han hadde medvirket ved demonutdrivelser i Tromsø – for øvrig sammen med en psykiater – og i samme intervju avslo Hagberg å delta i en paneldebatt med representanter for Hedningsamfunnet – «Satans håndlangere», som han kalte oss. «Hvis noen av hedningene møter opp ved en av mine gudstjenester, vil jeg øyeblikkelig avslutte denne og gå i forbønn for dem», uttalte Hagberg. Denne invitasjonen kunne vi ikke stå for, og møtte opp i slottskapellet neste søndag. Da den fåtallige menigheten satte seg etter at Hagberg hadde lest dagens tekst, ble de ti hedningene stående – med «Universitas» i hendene. Vi minnet Hagberg om hva han hadde sagt, og han repliserte: «Og det skal jeg også gjøre», hvoretter han forlot prekestolen og knelte i bønn mot alteret. Hedningene avsluttet i mellomtiden sin protest mot studentprestens demon utdrivelser og beskyldninger mot hedninger, og overlot slottskapellet til Hagbergs menighet. I avisene etterpå betegnet Hagberg aksjonen som «ærlig» – men han mente det hadde vært «åndsmakter» tilstede. Besøk på gudstjenester og religiøse møter er ellers en viktig del av Hedningsamfunnets studievirksomhet, men vanligvis uten tilsiktet deltagelse slik som i Sarons Dal og Slottskapellet.

Full klaff hadde Hedningsamfunnet i 1980 og 1981 da noen titalls hedninger oppsøkte like mange kirker rundt om i landet under høymessen. Fire av fem plasser viste seg å stå tomme under Kirkens ukentlige høydepunkt, og bare drøyt en prosent av menigheten gikk i kirken. Resultatet burde kanskje ikke overraske, men undersøkelsen fikk bred dekning i radio, TV og aviser, og i flere uker etterpå prøvde prester og biskoper rundt om i landet å bagatellisere og bortforklare resultatet. «Heidningeløgn om kyrkjebesøk» het det i en overskrift i en Stavangeravis, og Kirken skulle selv foreta en formodentlig uhildet telling. Alle «uhildete» tellinger viste maksimalt 2-3 prosent kirkebesøk i gjennomsnitt.

I juni 1989 besøkte paven Oslo. Hedningsamfunnet arrangerte «Katolsk varemesse» med salg av relikvier: fliser fra Jesu kors, plastpakkede fjær fra engelen Gabriel og Spiritus Sanctus – Hellig Ånd – på flaske (Tappet av A/S Åndsmonopolet).

En av våre større aksjoner var på Moster i 1994 i forbindelse med feiringen av 1000-års jubileet for kristningen av Norge. Det ble da vist fram et banner med teksten «1000 år er mer enn nok». Hedningene ble vist bort av politiet.

Den kanskje største aksjonen var i 2000 da World Islamic Mission i moskeen i Åkebergveien i Oslo søkte om å få sende ut bønnerop med forsterker fra minareten. Hedningsamfunnet søkte om tillatelse til å kalle inn til sine møter på samme måte. Bydel Gamle Oslo innvilget begge søknadene. Medieomtalen internasjonalt var stor. Foruten i norske medier ble saken nevnt på BBC, i ulike medier i Frankrike, Sveits, Belgia, Tyskland, Sør-Afrika, USA, Australia, Tyrkia og på ulike internettsteder, også muslimske. Flere år etterpå fikk vi henvendelser fra internasjonale medier om hvordan det gikk.

Ofte har vi hatt en aksjon før jul med pepperkaker og gløgg, sammen med en løpeseddel som forteller at julen er en hedensk høytid, samt påskeaksjoner hvor vi har delt ut pepperkakekors med seigmann på, sammen med en løpeseddel som forklarer hvorfor. Etterhvert har mange kristne tradisjoner og symboler mistet sin opprinnelige betydning og sin symbolverdi, slik som julen, påsken, pinsen og korset i flagget, og dermed har ikke behovet lenger vært der for å bekjempe disse. Det ville derimot innebære å akseptere at disse symbolene fremdeles har religiøs kraft, og slik styrke dem.

Vi har laget visebok og radioprogrammer på nærradioen, deltatt i aksjoner mot Billy Graham og kristen formålsparagraf. Vi har reist landet rundt med stands og gateprat, og markert Luthers 500 årsdag med teser mot Lutherstaten. Vi har delt ut blomster og informasjon om Kirkens dåp ved sykehusenes barselavdeling. Vi har gledet og sjokkert, og fått mange til å tenke.

Vårt medlem Andreas Heldal-Lund fikk prisen «Leipzig Human Rights Award» i 2003 for sin kamp mot Scientologene. Samme år fikk et annet av våre medlemmer, Finngeir Hiorth, «Union des athées»'s ateistpris for 2003 i Frankrike.


Kamporganisasjon eller livssynssamfunn?

«Dere river jo bare ned – dere har ikke noe alternativ!» Dette er våre motstanderes kronargument. Hedningsamfunnet – en flokk aggressive nei-mennesker, uten noe positivt å samles om, – en kamporganisasjon, men ikke noe livssynssamfunn. Dette var også begrunnelsen for ikke å akseptere Hedningsamfunnet som berettiget til refusjon av kirkeskatten. Vi gikk til sak mot staten tidlig på 1980-tallet, men tapte. Hedninger er dermed dømt av den norske stats rettsvesen til å støtte den norske stats kirke. Men er det noen motsetning mellom kamp for menneskeverd og livssynsfrihet, og kamp mot overtro og religiøs overmakt? For hedninger er dette uløselig sammenknyttet. Vi har kallt oss selv for en humanistisk, antireligiøs frigjøringsbevegelse. En annen sak er at den delen av organisasjonens virksomhet som folk flest vil forbinde med et «samfunn», naturlig nok vekker mindre oppmerksomhet enn «guder og djevler» på gaten, eller Aril Edvardsens uppercut.


«Seriøs» aktivitet

Medlemsmøter, seminarer, styremøter og fester hører hjemme i alle organisasjoner, også i Hedningsamfunnet. Det samme gjelder styre og vedtekter, lokallag og kasserere. Vi er sånn, vi også.


Internett

Vi har en e-postadresse: hedning@hedning.no og hjemmesider på www.hedning.no. Her kan man bestille ugudelig materiell, lese våre pressemeldinger, og finne humoristisk stoff. Vi er også på Facebook. Hedningsamfunnet var en av de første frivillige organisasjonene (om ikke den første) som opprettet egne hjemmesider. Dette skjedde i 1994.


Litteratur

Hedningsamfunnet har laget en rekke løpesedler og brosjyrer. Vi utgir medlemsbladet «Oss Hedninger Imellom» (OHI) fire ganger i året. Fra 1975 til 1987 ga vi også ut et eksternt blad – «Tro DET?». Senere ga vi ut fire nummer av tegneseriebladet «Jesus Kristus & Co». Det først nummeret ble anmeldt for blasfemi av Kristelig Folkepartis Kvinner. Riksadvokaten innhentet en teologisk ekspertuttalelse fra professor, dr. theol. Inge Lønning, som ga bladet attest for å inneholde «uvanlig ondartede» gudsbespottelser. Lønning innså imidlertid at en straffesak ville gi utgiveren hjelp «til å distribuere sine hånlige og krenkende ytringer»,og ville derfor ikke anbefale tiltale. Anmeldelsen ble henlagt. Dermed sto Hedningsamfunnets høyeste ønske, å bli tiltalt for blasfemi, fremdeles uoppfylt til tross for iherdige forsøk både før og siden. Enkelte muslimer i Norge gikk inn for å stramme inn § 142 – «Blasfemiparagrafen». Resultat var istedet at § 135a – «Rasismeparagrafen» – fikk et tillegg: «[...] Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres [...] religion eller livssyn [...].» Det er dermed fare for at vi hedninger risikerer å bli dømt for rasisme og ikke for blasfemi, hvis vi noen gang skulle komme til å bli dømt for å drive religionskritikk med humor og provokasjoner. I 2011 er vi ute med «Holy Crap», så vi får se.


«Religionskritisk Forlag»

I 1979 stiftet sentrale hedninger «Religionskritisk Forlag» (RKF). Forlaget samarbeider med Hedningsamfunnet. Den viktigste litterære bidragsyter er Ronnie Johanson. Hans mest kjente bøker er sitatbøkene «Guds lille brune», «Allahs lille brune» og «Luthers lille brune».


Møter

Hedningsamfunnet har arrangert en rekke åpne møter. Mest vellykket var nok konfrontasjonsmøtet om vekkelseskristendom mellom Levi Fragell og sjømannsprest og demonutdriver Hans Jacob Frøen. Møtet ble besøkt av 400 mennesker, og startet med flerstemt salmesang fra Frøens musikalske tilhengerskare. Levis foredrag er senere utgitt på kassett.

I Barneåret 1979 arrangerte vi et stort seminar for barnas livssynsfrihet, med faglige og politiske foredragsholdere og et hundretalls deltagere med hovedtyngden blant pedagoger.


«Kristendummen»

«Kristendummen» er en pris som ble innstiftet i 1994. Den går til kulturpersonligheter som har bemerket seg med positive uttalelser om kristendommen. Følgende har fått prisen:


1994

Forfatter Vetle Lid Larssen
for følgende uttalelse til Dagbladet: «Enhver som kan lese, vil ved selvsyn kunne konstatere at det nye testamentet inneholder et eksplosivt kjærlighets- og nestekjærlighetsbudskap.»


1999

Skuespiller Geir Børresen
for uttalelser i Krigsropet om at Jesus var blitt sann for ham etter at han hadde lest fra juleevangeliet på Jesu fødested under en pilegrimsreise til Det hellige land.


2000

Forretningsmann Gunnar Rosenlund
for å ha erklært autentisiteten av likkledet i Torino basert på beviser i form av nøytrinostråling.


2002

Professor Hans Fredrik Dahl
for følgende uttalelse til Dagbladet: «Åpenbaringer er så avgjort verd å lytte til, ja, de er og blir vårt sikreste grunnlag for innsikt i tilværelsens hemmeligheter. Hvor ville vår sivilisasjon stått i dag uten Johannes’ åpenbaringer på Patmos?»


2003

Professor Hans Kvalbein, Menighetsfakultetet
for å imøtegå Aril Edvardsens påstand om at de nye amerikanske passene er bevis på at Dyret i Åpenbaringen har trådt fram. Kvalbein påpekte at merket skulle settes i pannen og på hånden, ikke i et pass.


2004

Filosof Nina Karin Monsen
for sin støtte til at offentlige norske barnehager bør benyttes til opplæring i kristen tro.


2005

Biskop Ole D. Hagesæther
for at han tar til etterretning vekkelsespredikanten Svein-Magne Pedersens påstand om at han har helbredet 40 000-50 000 mennesker. Hagesæther mener predikanten har gått over streken da han ved to anledninger har forsøkt å gjenoppvekke døde.


2006

Pastor Jan-Aage Torp
for å reagere på at Naturhistorisk Museum i Oslo har laget en utstilling om homoseksualitet i dyreriket og mener at dyrene heller bør få hjelp til å bli av med slik perversjon.


2008

Forfatter Erlend Loe
for et intervju i Vårt Land, hvor han sier om kristne verdier at «Jeg har ingen problemer med dem før de blir fordømmende. Når jeg tenker på Jesus, ser jeg ren og skjær humanisme. Hvor de har fått den fordømmende kristendommen fra, er for meg en gåte. Disse levereglene man prøver å presse på andre, ser jeg på med forakt og avsky. Hvis noen har problemer med at to menn elsker hverandre, eller to kvinner, er det deres problem».


2010

Prinsesse Märtha Louise
for et intervju med Stavanger Aftenblad, hvor det kommer det fram at hun ikke lenger nøyer seg med å ta kontakt med hester og engler: «Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med de døde heller» uttaler hun.


«Æreshedning»

I 2007 bestemte Hedningsamfunnet seg for å gi en utmerkelse til personer som stod for religionskritikk uten å være medlemmer av HEdningsamfunnet. Det året utnevnte vi Kristopher Schau, Øystein Karlsen og Morten Ståle Nilsen, personene bak TV-serien «De syv dødssyndene», til «Æreshedninger».


Religionskritikk

Studier og kritikk av kirke og kristendom er nødvendig for å utvikle og fremme humanisme og frigjøring fra religion og vanetenkning. Bibelstudier og kunnskap om kristne organisasjoner har vært sentralt i møter, seminarer og publikasjoner gjennom alle år. Det burde være unødvendig å forsvare det å drive kritikk av sine motstandere, men nettopp fordi Kirken har klart å stemple seg selv som hellig blir enhver motstand lett å betrakte som ufin. Og mer hellig enn Kirken selv er dens lære. Kritikk av selve den kristne tro har blitt betraktet som overtramp langt inn i ateistenes egen leir, og gjør hedningenes oppgave utakknemlig. Utføres kritikken i tillegg med et smil, var den å betrakte som blasfemi og straffbar etter norsk lov.

De siste årene har vi sett at kristendommen har vært på vikende front. Kristne formålsparagrafer har blitt myket opp. Statskirken har blitt svekket. Flere og flere stiller seg, om ikke kritiske så i alle fall likegyldige til de kristne symbolene. Færre og færre deltar i de kristne ritualene og seremoniene. Vi har slått middelalderen tilbake – eller ...? Samtidig med kristendommens tilbakegang har en annen religion gjort seg mer og mer bemerket – islam – som deler mange av de samme verdiene som kristendommen, og har det samme menneskesynet, holdninger til likestilling og likeverd for kvinner og homofile som var typiske i store deler av den norske befolkningen på 1970-tallet. Over tusen etniske norske har konvertert til islam. Hedningsamfunnet har derfor sett seg nødt til også å rette søkelyset på denne religionen som, i likhet med kristendommen og jødedommen, har sitt opphav i Midt-Østen.

Hedningsamfunnet får tydeligvis mye å gjøre også i årene framover!

Styreledere
1974-78 Dagfinn Eckhoff
1978-79 Terje Sværd
1979-80 Tom Egil Berland
1980-83 Harald Fagerhus
1983-91 Dagfinn Eckhoff
1991-92 (ingen leder)
1992-93 (ingen leder) (nestleder Erlend Bronken)
1993-94 Harald Fagerhus
1994-97 Halvor Raknes Johansen
1997-99 Harald Fagerhus
1999-02 Alastair Grant Mackenzie
2002-03 (ingen leder) (sekretær Harald Fagerhus)
2003-07 Harald Fagerhus
2007-08 Morten Rølling
2008 Dagfinn Eckhoff (Ekstraordinært årsmøte i mai)
2008-12 Dagfinn Eckhoff
2012-14 Eystein Emberland
2014-15 Siv Sinober
2015-16 Torleif Werenskiold


Æresmedlemmer

Andreas Edwien
Dagfinn Eckhoff
Ronnie Johanson
Harald Fagerhus

AnnonseAnnonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!