Det norske Hedningsamfunn

Et innlegg på VG-debatt, av Heidi Helene Sveen.

Praksisen med religiøse privatskoler viser at demokratiske rettigheter ikke gjelder for barn. Det er nesten ikke til å tro, med statens velsignelse sendes mange barn hver dag til skoler som systematisk undergraver deres tankefrihet. Prinsippet bak religionsfrihet er at individet fritt kan velge sin religion. Denne retten har ikke barn.

Forhindre barna
Målet de fleste kristne privatskoler selv oppgir for sin virksomhet, er å forhindre at barna blir påvirket av verdensanskuelser som konkurrerer med den kristne. Ryenberget skole i Oslo argumenterer på følgende måte for hvorfor man ikke skal sende barna på en livssynsnøytral offentlig skole: «Det kan være vanskelig å forholde seg til en skole og et RLE-fag som presenterer hele mangfoldet av religioner før barna er trygge på sin egen religion». En bevisst avsondring fra «verden utenfor» under oppveksten skal altså hindre barna i å tilegne seg et nyansert verdensbilde. Går vi bak honnørordene, kan vi like gjerne si at religiøs propaganda er skolens mål.

Hvilket verdensbilde er det så barna i religiøse friskoler lærer? I Aftenposten (2005) gir informasjonsleder Bjørn Olav Hammerstad i Levende Ord i Bergen følgende informative saksopplysning: «Vi underviser også grundig i darwinismen som en hypotese og stiller kritiske spørsmål. Så underviser vi i skapelsesberetningen og fremstiller den som sannheten.» Det sier seg selv at barn som sendes på skoler som Levende Ords i Bergen, og som i tillegg kommer fra kristenkonservative hjem, er utsatt for et tankemonopol enhver liberal menneskerettsforkjemper bør være beskjemmet av. Allikevel kan vi stadig observere såkalte liberale stemmer og organisasjoner gi sin støtte til religiøse friskoler, taust eller aktivt. Selv Human-Etisk Forbund stiller seg bak de kristne privatskolenes rett til udemokratisk praksis.

Enkelte kristne friskoler går lengre enn andre i å beskrive svært bekymringsverdige ideer om hva som er god omsorg for barn. På hjemmesiden til Hedemarken friskole, som har rundt 170 elever i skrivende stund, kan vi lese følgende: «Gjennom bønn, lovsang og bruk av Guds Ord, ønsker vi å lede barna inn i et trygt og fortrolig forhold til Gud som skaper og far. Vårt mål er å vise elevene den levende Jesus Kristus og hjelpe dem inn i et avhengighetsforhold til ham» (…) Vi ønsker å være med og dyktiggjøre dem til tjeneste i Jesu misjonerende kirke på jord». Målet er altså å oppdra barna til å bli Jesus-avhengige kristenaktivister. Jeg kan ikke se hvordan en slik praksis er forenlig med religionsfrihet og idealet om å gi barn et godt fundament for kritisk og selvstendig tenkning.

Alle barn som går på kristne skoler er mer eller mindre tvunget til å følge religiøse normer. Friskoleloven gir nemlig ikke elevene rett til fritak fra verken fellesbønn, forkynning eller annen religiøst fundert praksis. Tvang er åpenbart ingen hindring når det viktigste av alt er å gjøre barna til kristne disipler.


Resten av innlegget finner du her.

Kommentarer (2 totalt)

1. 

   Harald Fagerhus, 23.02.2011 kl 06:07

   Religiøse friskoler - Nei takk!

   FNs menneskerettighetserklærings art. 26.3: «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.» Samtidig sier art. 26.2 «Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred».
   
   Foreldrene skal få velge utdanning etter egen religiøs eller filosofisk overbevisning såfremt ikke denne overbevisningen er i strid med idealene i menneskerettighetene. Retten til å velge gjelder altså ikke uten videre et hvilket som helst livssyn. Barnekonvensjonen sier i art.13 at Barnet skal ha «rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag [...]» Begrensninger kan bare gjøres av hensyn til andres rettigheter eller for å beskytte nasjonal sikkerhet og offentlig orden. I art. 14 står det at «Barnet har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet». Samtidig skal Staten respektere foreldrenes «rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling» . I art.29 står det at undervisningen skal ta sikte på «å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig», «å utvikle respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter og for prinsippene nedfelt i De forente nasjoners pakt», «å forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkningen» og «å fremme respekten for det naturlige miljø». Så lenge prinsippene i art. 29 overholdes kan Staten ikke gripe inn i personers og organisasjoners frihet til å opprette og lede utdanningsinstitusjoner, samtidig må undervisningen som blir gitt i slike institusjoner være i samsvar med de minimumskrav vedkommende stat eventuelt har fastsatt. Foreldrene har altså ikke lov til å hindre barnas egen tanke- og trosfrihet, eller isolere dem fra påvirkning av andre ideer. Her er det åpenbart en konflikt mellom foreldrenes rett til å velge på vegne av sine barn, og barnas egne rettigheter.
   
   Det er ingen menneskerett at det offentlige skal finansiere religiøse skoler. Det offentlige bør derfor slutte med det. Man må også vurdere om man også kan nekte finansiering fra utlandet.
   
   Det finnes flere eksempler på trossamfunn som ikke oppfyller barnekonvensjonens minimumskrav til opplæring.
   
   Privatskoleloven tillater såkalte religiøse friskoler, der barn risikerer systematisk indoktrinering av religiøse budskap. På hjemmesiden til Kristne Friskolers Forbund kan man lese følgende mål for skolen: «Kristne skoler er bra for elever, foreldre, studenter og for samfunnet. De gir oppdragelse og undervisning som bygger på og formidler et kristent menneskesyn, et helhetlig kristent syn på verden og livet, og kristen tro og etikk. De er mindretallsskoler og bidrar dermed til å motvirke ensretting og sette fokus på viktige menneskeretter som trosfrihet, ytringsfrihet og foreldrerett.» Forbundet presiserer hvor viktig det er å være tydelig om hvilken påvirkning den enkelte skole gir. Barnas rett til religionsfrihet, eller rett til frihet fra religion, nevnes derimot ikke.
   
   Foreldre må ha rett til å påvirke sine barn i den retning de mener er riktig (innenfor lovens rammer). Det foreldre imidlertid ikke burde ha noen rett til, er monopol på påvirkning av sine barn. Barn bør ha rett å bli påvirket av andre enn foreldrene, bl.a. rett til å gå på en sekulær skole der de møter barn og lærere fra ulike trosretninger og livssyn. Jo mer sekteriske og ensidige foreldrenes holdninger er, jo viktigere blir det at de ikke også får bestemme innholdet i skolen. Det er da barna trenger en motvekt til det de lærer hjemme. I en en sekulær enhetsskole havner barna i et heterogent miljø, med påvirkning foreldrene ikke har kontroll over. Religiøse friskoler handler om å skjerme barna for andre verdier og impulser, og holde dem i et homogent, kristent miljø. Dette innebærer bevisst segregering – ikke mangfold –, og indoktrinering – ikke frihet. Det er å frata barna deres rettigheter.
   
   Religiøse friskoler burde ikke vært tillatt. Foreldrene bør kunne gi barna en religiøs oppdragelse hjemme, men så bør en felles, sekulær skole fungere som motvekt. Jeg mener at religiøse skoler er i strid med de menneskerettighetene som handler om barnas religionsfrihet. Problemet er at et forbud mot slike skoler er i strid med foreldrenes rett til å velge på barnas vegne. Menneskerettighetene er selvmotsigende på dette punktet, men jeg mener at hensynet til barna bør veie tyngst.
   
   I tillegg vil mange religiøse ha et ønske om å påvirke selve undervisningen, f.eks. avvise evolusjon, framstille kvinner og menn som ujevnbyrdige, homofili som unaturlig osv. Pensum er riktignok regulert av opplæringslov og læreplaner, men dette er bare et poeng i den grad myndighetene faktisk greier å kontrollere at lovverket følges.

2. 

   Harald Fagerhus, 23.02.2011 kl 06:21

   Religionsundervisning i den offentlige skolen

   Enhetsskolen er en felles arena. Den er en skanse mot segregering og intoleranse. Her møtes unger fra ulike religiøse og ateistiske hjem, og de blir nødt til å lære å omgås hverandre.
   
   I skolen lærer barna om religion. Dette skjer i dag tildels på religionenes egne premisser, men religion stemmer dårlig med andre skolefag når religioner i stort monn stiller med egne forklaringsmodeller i historie, geologi, helse og biologi. Religioner forfekter dessuten andre normer enn det barn læres opp i, eksempelvis i forhold til likestilling, seksualitet, trosfrihet, logikk og analyse. Elevene blir eksponert for den bibelske skapelsesberetningen allerede i første klasse, mens den vitenskapelige korrekte fremstillingen, utviklingslæren, først blir presentert 8-10 år senere!! Hvordan kan man lære om Gud og skapelsen i den samme skolen som man lærer naturvitenskap og analytisk tenkemåte? Undervisningen i kristendom er sterkt preget av kirkens dåpsopplæring/trosopplæring. Flere steder er skolens juleavslutning lagt til kirken. Religionsutøvelse skal ikke skje i skoletiden, men det gjøres likevel med henvisning til «tradisjoner» og «del av opplæringen».
   
   Man må ha en ikke-forkynnende religions- og livssynsundervisning i skolen. Dette innebærer ingen oppfordring til å delta i religiøse aktiviteter. Religiøse symboler skal ikke bæres i skoletiden. Målet må være å forebygge uønskede religionsutøvelser blant barn og ungdom. Man må utvikle et undervisningsopplegg som legger vekt på å forberede elevene på de problemstillingene de vil møte de nærmeste årene. Elevene må få kunnskap om religion og religionsutøvelse, risikofaktorer og hvordan beskytte seg mot religion.
   
   En god religionsundervisning, med trening i kritisk tenkning, vil gjøre ungdommene mer reflekterte og ansvarsfulle, utsette den religiøse debuten, og redusere sjansene for religiøse overgrep og uønsket religionsutøvelse.