Guds store problem

Guds store problem

Hans-Petter Halvorsen

Sylvi Listhaug er et godt eksempel på at Knut Arild Hareides uttrykte savn av Gud i politikken er en lengsel alle politikere helst bør dyrke på hjemmebane, og ikke i offentligheten.

Tekst:

Publisert:

Torsdag skrev VG at innvandringsminister Sylvi Listhaug takker høyere makter for at hennes bror overlevde ulykken på COSL Innovator nyttårsaften, der en 53-årig kollega av ham omkom.

På sin Facebook-side skriver Listhaug:

«Takk Gud for at min bror overlevde monsterbølgen som slo inn over plattformen han jobber på i Nordsjøen i går. Mine tanker går til de som mistet en av sine nærmeste.»

En tilforlatelig og sympatisk kommentar? Les den igjen. Og igjen. Og enda en gang, om nødvendig. Dette er nemlig et eksplisitt eksempel på den mangel på refleksjon som preger så mange religiøse når det gjelder implikasjonene av det de selv tror om verden.

Først påstår Listhaug at det var Gud selv som grep inn og holdt hånden over hennes bror, og dermed reddet ham. Deretter retter hun en sympatierklæring til den omkomne kollegaens pårørende. En omsorg hennes Gud tydeligvis ikke fant grunn til å uttrykke, verken overfor den omkomne eller hans familie.

For Listhaug er tydeligvis det at hennes bror overlevde et bevis for at Gud er nettopp så «allvitende, allmektig, kjærlig og rettferdig» som de kristne doktrinene hevder at han er. Og selv det at en av hans kolleger omkommer i samme ulykke er åpenbart ikke egnet til å forstyrre dette bildet av Guds storhet og godhet eller stille spørsmål ved hans prioriteringer – langt mindre redusere sannsynligheten for at han i det hele tatt finnes.

Påfallende er det også at journalisten i VG ikke stiller det helt naturlige spørsmålet: Hva galt hadde kollegaen gjort, ifølge Gud? Hvorfor hadde han ikke fortjent å bli reddet?
Ikke mulig å komme forbi

Det er ikke akkurat mangel på selvmotsigelser og paradokser i religiøse menneskers tenkning og refleksjoner om Gud og hans prioriteringer. Tidligere i år kom evangelikeren Jeremy Hoff med boka «22. juli-profetien», der han hevder at tragedien på Utøya var Guds straff for at Norge har sviktet Israel. Mange kristne har reagert med avsky på påstanden, men flere konservative, bl.a. tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apelthun Sæle, og penge- og tv-predikant Jan Hanvold – som forøvrig Sylvi Listhaug og regjeringskollega Ketil Solvik Olsen har beæret ved å delta på et «bønn for alle»-møte i hans tv-studio – har varmt anbefalt boka.

Det er jo en gruoppvekkende påstand selvsagt, men like fullt, gitt alle kristnes oppfatning av Gud som både «allvitende og allmektig», følger det uvegerlig som konsekvens at han både må ha visst om Breivik og kjent til hans planer, og dessuten latt være å bruke sin allmakt til å hindre ham i å gjennomføre ugjerningen. I beste fall har han altså stilt seg likegyldig til hendelsen (siden han også er «kjærlig og rettferdig» kan enhver tenke seg hva et worst case scenario innebærer). Slik han også må ha visst om og avstått fra å reagere på Holocaust, Rwanda, Srebrenica og en endeløs rekke andre grusomme hendelser. Dette kommer man ikke utenom; det følger enkelt og greit av de premisser kristne selv har lagt for sin Gud og hans natur.

Da lyder det også noe hult når mange kristne reagerer så sterkt på Hoffs uttalelser i boka. For den egentlige fornærmelsen ligger jo i det å stå i en posisjon der en holder seg med en Gud som anses kjærlig og rettferdig, til tross for at han bruker sin allvitende allmektighet til å fordele sin kjærlige rettferdighet på en måte som gjør at f.eks. 9 millioner barn dør hvert år før de fyller fem år, ikke at man trekker helt åpenbare konklusjoner av de premisser narrativet selv legger til grunn.
Fra Epikur til Voltaire til Stephen Fry

Som ateist anser jeg selvsagt den type påstander som Jeremy Hoff kommer med som latterlig tåpelige, eller som en av Opplysningstidens store filosofer, Voltaire, en gang syrlig formulerte det: «Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes». Den engelske skuespilleren og ateisten Stephen Fry ble for en tid siden spurt hva han ville si dersom det skulle vise seg at Gud likevel finnes og han ble konfrontert med Den Allmektige etter sin død. «Jeg ville sagt ‘beinkreft hos barn’», svarte Fry kontant. «Hva i all verden dreier det seg om? Hvordan våger du? Hvordan våger du å skape en verden med så mye lidelse som ikke er vår skyld? Det er ikke rettferdig. Det er ytterst, ytterst ondskapsfullt.»

Har man dette utgangspunkt – ser man det fullstendig inkonsekvente i påstanden om en god Gud i en verden med så mye lidelse – kan man trygt le av folk som Hoff og deres påstander, eventuelt bare ignorere dem. Er man kristen med tro på en allvitende og allmektig Gud, som samtidig er rettferdig og god, bør denne verdens beskaffenhet virkelig være egnet til å så tvil om hans eksistens, i det minste om hans godhet. For, som den greske filosofen Epikur uttrykte det for godt over totusen år siden, her i hans skotske kollega David Humes tolkning:

Er gud villig til at bekjempe ondskap, men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig.
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ond.
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer da ondskapen fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor da kalle ham gud?
Mennesket – mer moralsk enn Gud

For å tydeliggjøre det dypt problematiske i hypotesen om en eksisterende Gud ytterligere, kan man forsøke å plassere et menneske i Guds sted. Tenk deg en situasjon der en person observerer at et barn blir utsatt for et grusomt overgrep, uten å gripe inn, det til tross for at denne personen har både makt og mulighet til det, til alt overmål uten noen som helst risiko for vedkommende selv. Hvordan ville du vurdere denne personen rent moralsk? Jeg garanterer at alle, både troende og ikke-troende, ville sett på denne personen med forakt og plassert ham i samme kategori som overgriperen. Det må bety at Listhaug og andre kristne rent faktisk stiller høyere krav til sine medmennesker enn de gjør til Gud. Så hva skal de da med ham? Representerer han kun et intenst håp om evig liv og et ønske om å aldri opphøre å eksistere?

Denne type mangel på kritisk vurdering av eget livssyn er ikke uvanlig blant religiøse, men det hele blir ikke bedre av den grunn. Det selvsentrerte hovmodet som ligger innbakt i troen på at Gud ser til og passer på meg og mine, samtidig som han åpenbart gir blaffen i andres liv og helbred, f.eks. om titusener av barn i Syria drepes og lemlestes på det grusomste, kan ikke unnskyldes med tankeløshet. For denne troen på at man selv er rettferdiggjort og fortjent til Guds miskunn, kjærlighet og nåde, i en situasjon der andre blir rammet av enorme lidelse, er en hån mot dem som rammes, rett og slett fordi det følger av premissene om Guds allmakt og rettferdige kjærlighet at deres lidelse også er fortjent. Man burde derfor kunne forvente mer av en statsråd, enn at hun bretter dette ut i offentligheten på en åpen Facebook-profil, samtidig som hun ønsker seg mer kristenkonservatisme i Norge. Også av en politiker som Hareide, som mener vi bør se mer til USA,og involvere Gud mer i politikken.

Heller bør man nok høre mer på Hadia Tajik, som mener religion og politikk bør holdes adskilt fordi «politikk er til for mennesker og for å gjøre menneskers liv bedre. Gud får klare seg selv.»

Jeg gad vite om sjefen hennes er enig; personlig er jeg sterkt i tvil om en politiker som virkelig tror at Allmektige Gud finnes, er i stand til å holde ham på avstand i det å komme frem til fornuftige svar i viktige politiske spørsmål. Mye tyder på at det kan være skremmende vanskelig. Det er uansett ikke særlig beroligende at Jonas Gahr Støre, sammen med Knut Arild Hareide (på samme måte som tidligere SV-leder Erik Solheim), har bidratt til å gi legitimitet til Troens Bevis i Sarons Dal, som med sin mirakelvirksomhet og Aril Edvardsens demonutdrivelser i Afrika vel er ett av de mest beryktede karismatiske trossamfunn Norge har å by på.

Andre kunne vært nevnt. En del norske politikere har f.eks. stilt opp for Oslo Symposium, et seminar som må være et av de største for irrasjonalitet, overtro og religiøs dogmatikk. Listen inneholder både Sylvi Listhaug, Knut Arild Hareide, Siv Jensen og til og med vår ellers svært fornuftige kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Midt i en tid da alle snakker om viktigheten av omstilling gjennom å satse på forskning, utvikling og vitenskapsbasert kunnskap, for slik å sko samfunnet for en fremtid etter oljealderen, bruker disse politikerne tid på et miljø som ikke kunne stått mer i strid og konflikt med alt som skal til for å løse disse nært forestående utfordringene. Det vi trenger nå er ikke mer religiøsitet og dogmer som forteller hva man skal tenke; vi trenger mennesker som vet hvordan de skal tenke, fritt og ubundet, for på den måten å finne gode svar på konkrete utfordringer.
Primo Levi: «Guds prioriteringer – en hån»

Uansett, andre nærer en mer dyptgående refleksjon i religiøse spørsmål enn Listhaug og hennes allierte kristenkonservative.

«Hvis Gud finnes, skal han få trygle meg om tilgivelse». Denne lille gripende og sarkastiske aforismen, ripet inn av en jødisk fange på veggen i en av cellene i Mauthausen, en av nazistenes konsentrasjonsleirer i Østerrike, sier vel det meste, både om hvor fraværende grunnlaget er for å hevde at Gud, hvis han finnes, er «god og rettferdig», men fremst av alt hvor lite sannsynlig hans eksistens er.

Primo Levi, en av de få jødene som overlevde Auschwitz, uttalte på sin side i et intervju at «På et tidspunkt var Holocaust, så da kan ikke Gud være». Levi ble født i Italia og var utdannet kjemiker. Som medlem av den italienske anti-fascistbevegelsen ble han arrestert i 1944 og sendt til Auschwitz. Hans opplevelser i dødsleiren ledet ham til å skrive en rekke kraftfulle memoarer, dikt og annen litteratur som har gjort ham berømt for all ettertid. Han tilhørte en familie som hadde vært ortodokse jøder i generasjoner, men selv var han ateist og den eneste religiøse søken han selv kunne huske var tiden med studier forut for sin egen bar mitzvah, der han «forsøkte å søke kontakt med Gud, men ikke kunne finne noen».

I biografien om Levi, The Double Bond: Primo Levi, skriver forfatteren Carole Angier:

«Hans lærer (som antagelig ikke var en særlig god en) presenterte ham for en tyrannisk og straffende Gud, som ikke appellerte særlig til ham. Hun beskrev en ukjent, ugjenkjennelig gud, som han ble bedt om å underkaste seg, og som han måtte tro på: ´Dette opplevde jeg som en voldelig handling´, har han senere sagt.»

Primo Levi ́s refleksjoner om Gud, sett i lys av Holocaust, utgjør et sterkt argument fra lidelse mot Den Allmektiges eksistens, og samtidig et slag mot myten om at alle hengir seg til religion når bare problemene blir store og vanskelige nok (jfr.: «Det finnes ingen ateister i skyttergraver»).

I et intervju med den italienske skribenten Ferdinando Camon, beskrev Levi bakgrunnen for hvorfor han overlevde på følgende måte; noe alle som tror de blir reddet av Gud burde legge seg på hjertet:

LEVI: Etter at jeg kom tilbake fra Auschwitz....jeg tror jeg gikk gjennom en prosess med modning, fordi jeg var så heldig å overleve. Dette er nemlig ikke et spørsmål om styrke. Jeg hadde flaks. Fordi jeg hadde bakgrunn som kjemiker, fordi jeg møtte en murer som ga meg noe å spise, fordi jeg kunne håndtere språket; det siste kan jeg nok ta æren for. Jeg ble aldri syk, bortsett fra helt mot slutten, og det var også et rent hell, fordi jeg da slapp unna evakueringen av leiren. De andre, de friske, døde alle sammen fordi de ble overført til Buchenwald og Mauthausen midt på vinteren. Jeg hadde på et tidspunkt en diskusjon....er du en troende, forresten?
CAMON: Hvorfor spør du?
LEVI: Jeg hadde på et tidspunkt en diskusjon med en troende, en venn fra din by forøvrig, Padua.
CAMON: Så du er ikke en troende?
LEVI: Nei, det har jeg aldri vært. Jeg ville gjerne, men jeg lykkes ikke med å finne troen.
CAMON: Så i hvilken forstand betrakter du deg da som jøde?
LEVI: Det er enkelt og greit et spørsmål om kultur. Hvis det ikke hadde vært for raselovene og konsentrasjonsleiren, så ville jeg antagelig ikke lenger vært jøde, da med unntak av etternavnet mitt. I stedet har denne doble opplevelsen, raselovene og konsentrasjonsleiren, preget meg slik man preger en metallplate. På dette punktet er jeg en av få; de har sydd David-stjernen på meg, og ikke bare på klærne mine.
CAMON: Men hvem var det du hadde den aktuelle diskusjonen med?
LEVI: Hvis du kan huske «Den Periodiske Tabell» (en bok av Levi), så er det han som er nevnt som «assistenten» i den historien som heter «Potassium». Han er troende; han kom og besøkte meg etter at jeg hadde sluppet ut av fangenskapet, for å fortelle meg at jeg bestemt måtte være en av de utvalgte, siden jeg var plukket ut til å overleve, slik at jeg kunne skrive boken «Overlevelse i Auschwitz». Men dette, at Gud skulle gi noen privilegier og redde noen, mens han sender andre i døden, er for meg en hån. Jeg må si at min erfaring med Auschwitz har vært av en type som har feid vekk alle rester av den religiøse fostring jeg eventuelt måtte ha hatt i meg.
CAMON: Du mener altså å si at Auschwitz er bevis for at Gud ikke eksisterer?
LEVI: På et tidspunkt var Holocaust, så da kan ikke Gud være.

[Etter en gjennomlesning skrev Levi med blyant på det maskinskrevne manuskriptet til Camon: «Jeg finner ingen løsning på dette dilemmaet. Jeg fortsetter å lete, men jeg finner den bare ikke.»]

Levis nøkterne konklusjon er både oppsummerende og logisk. Gitt Holocaust kan ikke Gud finnes. Eller, man kunne kanskje også si at «På et tidspunkt var Holocaust, så da kan ikke Gud være god». Uansett kan han ikke være både allmektig og god samtidig. Han må da enten være maktesløs eller ond. Da et stort jordskjelv i 1755 ødela tre firedeler av byen Lisboa og drepte titusenvis av mennesker uttalte den franske filosofen Voltaire som tidligere nevnt at «Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes.» Det er nok både det mest sannsynlige og etter min personlige mening også det mest ønskverdige. En avklaring om det motsatte, at han likevel finnes, midt i denne verden med all dens lidelse, ville vært historiens mest grusomme oppdagelse.

Og hvordan skulle man så eventuelt karakterisere et regime med en hersker som står over både Sylvi, Erna og Siv, og som prioriterer sin godhet så uforutsigbart, tilfeldig og urettferdig som de kristnes Gud, hvis likegyldige adferd er analog med en guddom som ikke finnes?

Hva med neologismen «godhetstyranni»?

Siste nytt i Hjemme

Lavmål fra NRK

Når NRK presenterer en quiz, forventer man seriøsitet, på alle nivå. Desto mer overraskende, at de bommer på samtlige nivå, både rene enkle fakta og litt mer komplekse saker.

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem

Orkide og kaktus

Vi har delt ut ros og ris igjen.

 
Ronnie Johanson anmelder bok

Ateisten Bjørn Stærk har nylig kommet med ei bok - Å sette verden i brann - som det har vært litt blest om

En mor fortalte meg om en hendelse som skjedde på en barneskole på Østlandet tidligere i høst. Min første og andre tanke var at det som skjedde er en fillesak. Men etterhvert ble jeg mer og mer opprørt jo mer jeg tenkte på det.

Lars Gule vil ha religionsundervisningen ut av skolen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener slik undervisning bør være selvsagt.

AnnonseAnnonse