Diamant etter din død?

Diamant etter din død?

 

Denne kronikken er skrevet av Lars Erik Svanholm, Svanholm begravelsesbyrå, publisert i Adresseavisen 1. aug 2010. Det er mye interessant her om hvilken makt DnK har over oss etter at vi ikke eksisterer lenger.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.08.2010 kl 00:52

Kronikken er såpass interessant at vi bringer den videre i sin helhet. Den er originalt publisert her.

Gravferdsloven er foreldet.

Den gjenspeiler ikke dagens samfunn og den umyndiggjør etterlatte. Samtidig som gamle skikker faller bort, forbyr gravferdsloven nye skikker å finne sted. Det er på tide med en revisjon.

Norske barn pugger ikke salmer, de kan ikke Fadervår og de skjønner ikke betydningen av mange skriftsteder. Dette kan man mene ulike ting om, men faktum er at tilhørighet til kirkelig liturgi og salmesang ikke er noe som kommer av seg selv. I Svanholm Begravelsesbyrå ser vi at en markant endring allerede har funnet sted – i tro og tradisjon – hos den generasjonen som nå skal gravlegge sine foreldre. Kirkerommet er ikke lenger et opplagt valg for en gravferdsseremoni, kirkegården er ikke for alle og det finnes alternativer som gravferdsloven hindrer.

Gravferdsloven diskriminerer etterlatte ved å kreve gravlegging på kirkegård. Askespredning er ett eksempel som belyser på hvilken måte etterlatte diskrimineres. Askespredning er tillatt i Norge, men skikken er ikke helt akseptert av Den norske kirke. Det er faktisk opp til den enkelte prest om han ønsker å forrette i gravferd, når det skal være askespredning i etterkant.

Askespredning skal kun skje etter avdødes eget ønske. Dersom familien etterkommer dette ønsket, blir de samtidig nektet adgang til å sette opp en støtte på kirkegården med avdødes navn på. Det er på ingen måte mulig å spre noe av asken og deretter sette urnen i grav. Familien må velge, det er enten eller; enten overse avdødes eget ønske eller savne et gravsted å oppsøke.

Etterlatte umyndiggjøres av staten ved at de ikke selv kan bestemme over asken. Det er ikke mange samfunn i verden – av dem vi liker å sammenligne oss med – som har så strenge føringer for gravferd som vi har i Norge. Gravferdslovens § 9 definerer hvem det er som har rett og plikt til å sørge for gravferden , og den er meget detaljert. Dessverre gjelder dette bare frem til en eventuell kremasjon har funnet sted.

En askeurne på peishyllen er vanlig mange steder i verden. I Norge er det ikke tillatt. Jeg har hørt prester argumentere for at dette er riktig i forhold til sorgprosessen. Men jeg har ikke sett noen forskning som underbygger dette, og for å sette det litt på spissen: Greier ikke befolkningen i England og Italia å sørge på riktig måte?

For meg er det opplagt at de etterlatte burde ha en selvfølgelig rett til å bestemme selv hva de ønsker å gjøre med asken. Hvorfor må urnen settes ned på en kirkegård, som tilhører et sogn? Det er tross alt relativt mange nordmenn som ikke er medlem av Den norske kirke. Urnenedsetting på kirkegård er dessuten en ganske trist affære, oftest med kun en representant for kirkevergen til stede sammen med den nærmeste familie. I mange kommuner er denne representanten ikke skolert for oppgaven.

Våre gravferdsskikker har ikke oppstått i et tomrom. Hvor og hvordan mennesker har vært gravlagt i Norge har fra de tidligste tider vært en følge av egne ideer og ideer som har kommet utenfra. Slik har det variert gjennom tidene og innen de ulike samfunnskonstellasjonene om kistebegravelse eller kremasjon har vært foretrukket, og også på hvilket sted avdøde har funnet den siste hvile.

Det burde være en selvfølge at de nærmeste etterlatte får lov til å ta urnen med seg hjem og oppbevare den hjemme til de eventuelt ønsker å sette den ned i en grav. Det er min oppfatning at mange etterlatte har sorgreaksjoner som kunne ha forløpt på en sunnere måte om de hadde fått lov til å ha urnen hjemme – noen dager, uker eller måneder – til de hadde greid å akseptere at dødsfallet faktisk har funnet sted. Det å ha den dødes levninger rundt seg kan faktisk være sunt for sorgarbeidet.

Grønn gravferd brer om seg andre steder i verden. Begrepet betegner ulike former for miljøvennlig adferd knyttet til begravelse / kremasjon. Det finnes mange muligheter for å gjøre også norske gravferder mer miljøvennlige enn de er i dag, og det er mange som etter hvert synes at miljøperspektiver bør gjøre seg gjeldende også innen gravferd. Mange etterlatte ser en miljøvennlig gravferd som en fin og personlig gest under den siste avskjeden med et menneske som selv hadde et engasjement for miljøet.

Jeg har vært så freidig å foreslå for en kirkeverge at man kunne ta etter andre land og tilby graver gravd for hånd – uten bruk av gravemaskin – og med lukking av graven på en skånsom måte. Det ble ikke spesielt godt mottatt.

Vil du bli til en diamant? Mange land i verden utøver en frisinnethet vi kan se langt etter her på berget. I Norge virker det som om myndighetene ønsker å tviholde på gamle skikker, på tross av at disse skikkene er på vikende front og i stor grad faktisk allerede har falt vekk i praksis. Gravferdsloven går langt i å forby nye skikker å finne sted, og det burde være grunn god nok til å ta loven opp til vurdering med tanke på å gjøre store endringer.

I utlandet finnes det tilbud om å bli en del av et kunstig korallrev eller en diamant på en finger etter at man er død. Er dette uskjønt? Personlig synes jeg det er vakkert. Men viktigere enn hva jeg synes, er det å slå fast at skjønnhet og verdighet ikke tilhører ritualene i Den norske kirke alene. Det er forøvrig hevet over tvil at miljøet tilhører oss alle sammen.

Finnes det gode argumenter for å hindre hver enkelt etterlatt i selv å bestemme graden av miljøvennlighet ved gravferd? Hvilke gode argumenter finnes det for at det er Den norske kirke / gravferdsloven som skal bestemme hva som er en skjønn og verdig gravferd for et elsket menneske?

Hvis du mistet den du elsker mest – kunne du tenke deg å bære en diamant formet av karbon fra asken? Synes du dette burde være ditt valg?

Nøkkelord

Siste nytt i Hjemme

Lavmål fra NRK

Når NRK presenterer en quiz, forventer man seriøsitet, på alle nivå. Desto mer overraskende, at de bommer på samtlige nivå, både rene enkle fakta og litt mer komplekse saker.

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem

Orkide og kaktus

Vi har delt ut ros og ris igjen.

 
Ronnie Johanson anmelder bok

Ateisten Bjørn Stærk har nylig kommet med ei bok - Å sette verden i brann - som det har vært litt blest om

En mor fortalte meg om en hendelse som skjedde på en barneskole på Østlandet tidligere i høst. Min første og andre tanke var at det som skjedde er en fillesak. Men etterhvert ble jeg mer og mer opprørt jo mer jeg tenkte på det.

Lars Gule vil ha religionsundervisningen ut av skolen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener slik undervisning bør være selvsagt.

AnnonseAnnonse