Da Grunnloven av 1814 ble vedtatt var det verken mulig å melde seg ut av kirken eller å få adgang til riket som jøde eller jesuitt. I dag tilhører grunnloven et mangfoldig og flerkulturelt samfunn der homofile kan gifte seg og kvinner styrer over sin egen kropp.
Det er en utvikling som ville vært utenkelig for bare et par generasjoner siden. Men den truer verken vår tilhørighet eller vår identitet som nasjon. Snarere tvert imot: Vårt likestilte samfunn er noe av det som gjør oss stolte over å være norske, noe av det vi skryter av i utlandet.
Økt mangfold
I dag preges vårt felles, offentlige rom av et økt mangfold av religiøse uttrykk. Det skal vi verdsette, for et stort mangfold er et kjennetegn på et åpent, liberalt samfunn. Troslivet er, og skal være, en naturlig del av offentligheten. Men det offentlige rom er ikke det samme som staten. Og det økende livssynsmangfoldet i det offentlige rom gjør det desto viktigere at staten selv er sekulær.
«Det økende livssynsmangfoldet i det offentlige rom gjør det desto viktigere at staten selv er sekulær.»
Men sekulær betyr ikke religionsfiendtlig, slik Knut Arild Hareide ser ut til tro. Å være livssynsnøytral er ikke det samme som å være verdinøytral. Det norske samfunnet er bygget på noen sentrale, liberale verdier, og slik skal det fortsette å være. Det er ikke liberalt å være verdinøytral – tvert imot.
Les flere gode poenger fra Melby her.
