Heksenes jonsokfeiring

Heksenes jonsokfeiring

 

Denne ble (i en litt forkortet utgave) publisert i OHI 2/09, gitt oss av Rune Blix Hagen, amanuensis ved Universitet i Oslo.

HEKSENES JONSOKFEST
Av Rune Blix Hagen, Institutt for historie, Universitetet i Tromsø

I den folkelige forestillingsverden er kvelden og natten til St Hans fylt med magi. På denne kvelden var både gode og onde krefter mer virkningsfulle enn ved andre tidspunkt i løpet av året. I denne natten skulle man sanke urter, dugg og kildevann på grunn av deres helbredende virkning. Men midtsommerkvelden holdes også for å være en av årets store tidspunkt for ondskapsfull magi og for heksenes sammenkomst. Midtsommernatten er i det hele tatt regnet som en av heksenes hovedfest – en gigantisk helaften for trollkvinner og deres spesielle magiske påfunn. Oppfatningen gikk ut på at heksenes kraft og virksomhet var ekstra sterk denne kvelden og natten. De var ute for å samle ingredienser til deres trolldomsaktiviteter. Derfor ble bål tent for å beskytte dyr, avlinger og mennesker mot skadelige krefter. Flammene skulle være effektiv mot hekser, troll, drager og andre skumle figurer.

Hedensk tradisjon
På bakgrunn av de mange og sterke hedenske forestillinger som var knyttet til kvelden forsøkte den kristne kirke i flere land å forby og bekjempe mange av tilstelningene. I andre tilfeller valgte kirken en strategi der den prøvde å gi den folkelige sommerfesten et annet innhold. Døperens festdag ble på Augustins tid, det vil si ca. 400 år etter vår tidsregning, lagt til nærheten av sommersolverv nettopp for å fordrive en gammel hedensk feiring.
Festen på midtsommernatten legges vanligvis til den 23. juni og da markerer den dagen før døperen Johannes fødsel, derav navnet Jonsok. Det egentlige tidspunkt for sommersolverv faller imidlertid et par dager tidligere, noen som har ført til at flere feirer midtsommer i hele perioden fra 21 til 24 juni. Den folkelige og kirkelige midtsommermarkeringen representerer to ulike tradisjoner som etter hvert har glidd over i hverandre.
Den spesielle kraft som var knyttet til magi og trolldom på sankthanskvelden kunne gi seg mange utslag hvor bålbrenning, trilling av brennende hjul og innsamling av magiske urter nok er de vanligste. Hele naturen var fylt med en helt spesiell kraft på årets lengste dag. Fra flere land i Europa har vi beretninger som kan føres tilbake til en rikholdig folklore rundt midtsommer.

Sankthansbålet
I et skrift forfattet på slutten av 1400-tallet av kanniken Martín de Arles beskriver han baskernes heksetro ved å vise til tenning av bål på Sankthansaften. Ritualet med bålbrenning brukte baskerne for å beskytte seg mot hekser og for å verne markens grøde mot trollfolkets ødeleggelse. Bålbrenning på sankthansaften synes å være et folkelig trolldomsfordrivende ritual med dype og lange røtter over hele Europa. Før øvrig opplyser juristen Pierre De Lancre, som drev en storstilt jakt på hekser i grenseområdet mellom Spania og Frakrike tidlig på 1600-tallet, at heksene herfra betraktet sammenkomsten i løpet av Jonsoksnatta som deres hovedfest. Og Jane Bosdeau fra Puy-de-Dôme distriktet tilsto i 1594 at hun møtte djevelen ved midtnattstider før selve til sankthansdagen.
Fra Russland, Ukraina og Hvite-Russland er fortellinger om nakne hekser som tar seg opp gjennom skorsteinen godt innsmurt med heksebalsam og som rir på sopelimen på vei til heksesabbaten (rus: Shabash) godt kjent i folkloren. Tidspunktet for slike utflukter blir lagt til kvelden før St. Hans. Sankthansfestene fant ofte sted på Baldfjellet i nærheten av Kiev. For å bedre heksas flygeferdigheter brukte hun å helle vann over seg - vann som var kokt på bålet.
I enkelte land er det vanlig å koble bålet på sankthansaften med heksebrenning. Det skjer ved å plassere en heksedukke stå øverst på bålet. Eller man kunne sette en sopelime og en heksehatt på toppen av bålet og brenne sakene som symboler på ondskap. Denne skikken er imidlertid av nyere dato og oppsto først mot slutten av 1800-tallet, altså lenge etter heksebålene hadde slukket i den vestlige verden. Slike halmdukker kunne symbolisere andre ting, som for eksempel vinteren.

Magiske urter
Urter skulle samles inn om sankthansaften da de på denne kvelden hadde et særlig godt magiske innhold. Tradisjonen går langt tilbake og kan etterspores både i oppskrifter og straffesaker fra middelalderen. Planter, sopp og urter som ble sanket inn på kvelden før St. Hans-dagen var særlig anvendelige i forbindelse med kjærlighetsmagi og spådomskunst. Forestillingen om den magiske kraften i planter ligger sterkt til grunn for Shakespeares En midtsommernattsdrøm skrevet på slutten av 1500-tallet. Urtenes magiske kvaliteter fra denne kvelden kunne anvendes i en rekke sammenhenger for eksempel til å kurere sterilitet og impotens - men i ondskapsfulle hender kunne urtene også brukes til å forårsake impotens.
Under hekseprosessen og tilståelsen til Jeannette Clerc i 1539 i Jussy ved Genève i Sveits gikk det fram at hun på kvelden til Sankthansdagen ga en slags urtegrøt til naboens ku. Kua døde plutselig etter å ha slurpet i seg planteurten.
Fra flere land har vi fortellinger som kan oppfattes som folkemytologiske versjoner av heksesabbaten. Ei ung tjenestejente, Jane Maxie, fra en liten landsby i Devon i det sørvestlige England var over lang tid utsatt for sladder og rykte om hekseri. Hun ble tatt inn til forhør i 1638 og fortalte om heksesamling hver sankthansaften, og at de som ville bli hekser måtte møte djevelen på en bakketopp. Her slikket djevelen dem, sa jenta ,og la til at møtet foregikk mens det var mørkt.
En kirkelig kommisjon som var på bygdebefaring i Estland i 1667 avslørte det de oppfattet som grov avgudsdyrkelse rundt midtsommer. På sankthanskvelden tente bygdefolket ilden i nærheten av en hellig stein. Deretter begynte de et helbredelsesritual. De gikk rundt bålet, bøyde seg mot steinen og ba St. Hans om hjelp. Bøndene møtte opp for å bli helbredet av kvinner som satt rundt steinen og tok imot de syke. Flere ga takkoffer for eksempel i form av vokslys som ble brent på bålet
I trolldomslovgivningen fra 1617 for Danmark-Norge nevnes det folk som velger ut visse dager i forbindelse med magisk virksomhet. Sankthansaften var en slik utvalgt dag, og man risikerte altså straff for å være ute den kvelden for å samle inn helbredende urter. Å tro at urter og andre vekster hadde flerdobbel kraft nettopp på sankthanskvelden var stemplet som skadelig overtro og grov avgudsdyrkelse. I en heksesak fra Østfold i 1664 ble det vitnet om to kvinner som var ute og sanket såkorn på St. Hans aften. Og Inger Rød fra Nedstrand i Rogaland fortalte under et forhør i 1641 at hun kunne helbrede syke mennesker med urter. Slike urter brukte hun å samle inn rundt midtsommerdagene. Fra norske trolldomsprosesser har vi også eksempler på mennesker som har fått dødsdom fordi de hadde vært ute og plukket vekster ved Jonsoktider.

Heksejakt og St. Hans i nord
I Nord-Norge hvor midtsommer faller sammen med lange lyse netter og midtnattsol etter en lang tid med mørke og lite lys, synes solfeiringen å ha stått ekstra sterkt. Fra denne delen av Europa har vi også flere tilståelser i heksesaker hvor heksenes aktivitet kobles opp mot sankthansfeiringen. Dansk folklore og rettsdokumenter inneholder fortellinger om hekser fra Jylland som dro til det de omtalte som Troms kirke for å feire Jonsokmesse. Ved kirkeporten sto Satan selv ved døren, ønsket velkommen og ba høvisk heksene om å kysse ham bak. Innefor sto kirketjeneren, Fandens oldemor, og gjorde honnør til de langveisfarende gjestene. I kirken på Tromsøya ble det framført obskøne sanger til fæl musikk, gjerne beskrevet som ”kattejammer” - alt til Satans ære. Først langt utpå Sankthansnatta hentet de danske heksene sine hurtiggående sopelimer i våpenrommet og dro sørover. De mest kjente historiene om heksenes aktiviteter i Nord-Norge kommer imidlertid fra utfoldelsene på fjellet Domen og fra andre steder på Varanger-halvøya i Øst-Finnmark.

Marits og Karens historie
Marit Olsdatter var fra Kiberg og ble dømt til ild og bål på et rettsting i Vardø i slutten av januar 1621. Ved svartmagisk trolldomskraft forgjorde hun flere folk fra kystværene slik at de omkom på havet. Trolldom hadde hun tilegnet seg gjennom en kontrakt med Satan. Som bevis på djevelpakten, satte Satan sitt merke gjennom et bitt på hennes venstre hånd. Sammen med andre kvinner fløy hun ved St. Hans tider i selskap med Satan i luften over høye klipper og fjell, heter det i saksdokumentet.
Karen Monsdatter bodde i Vadsø og ble ført for retten i 1626. Hun fikk trolldomskraften i seg gjennom en drikk munngodt, som var 1600-tallets betegnelse på en hjemmelaget tynn øltype. Etter å ha drukket ølet, kunne hun fare og fly gjennom luften som hun ville. Overfor retten fortalte Karen at hun en sankthansnatt kom på et berg hvor det var mange mennesker omskapt til bjørner, ulver, hunder, katter, fugler og andre dyr. Hun deltok også ved et heksetreff på et fjell ved Bergen. Her var det dans og fest. En ukjent mann ga kvinnene god drikke og mjød. Karen opptrådte i selskap med seg sin patron og følgesvenn - en hjelpende demon som hun kalte Marcus. Slike trofaste smådjevler omtales i justisprotokollene som trollkvinnens apostel eller gud. I tillegg til heksesabbat, brukte Karen sine trolldomskunster til forgjøring av mennesker og dyr. Karens spesielle måte å feire Jonsok på kostet henne livet. Hun ble tiltalt og funnet skyldig i omgang med djevelen og skulle derfor straffes på sitt liv til ild og bål.

Den store Jonsokfesten på Domen
Trolldomsprosessene i Øst-Finnmark i løpet av vinteren 1662/63 er den verste og mest grusomme menneskeforfølgelse i norsk historie i fredstid. 31 kvinner, blant dem noen småpiker under 12 år, kom for retten i løpet av noen få måneder. Av disse ble 18 kvinner brent, mens tre ble torturert i hjel før domsavsigelse. Underretten som dømte i disse sakene, anket de resterende saken til Lagmannen. Sommeren 1663 kom han til Vardø og frikjente seks småjenter og fire voksne kvinner. De satt i det såkalte "trollkvinnefengselshullet" i påvente av endelig dom. Fra denne massive heksejakten har vi bevart fyldige rettsdokumenter. Her avløser den ene mer fantastiske bekjennelsen den andre.
Blant de mange tragiske skjebnene finner vi Mari Olsdatter. Om henne opplyses det at hun ennå ikke hadde fylt 12 år. Hennes mor var blitt brent som trollkvinne for flere år siden. Mari vokst derfor opp hos ei tante i Vadsø. Nylig var også tanta blitt anklaget, tiltalt og brent som heks i Vardø, sannsynligvis med lille Mari som tilskuer. Tanta ble dømt som farlig trollkvinne blant annet fordi hun hadde lært opp pikebarnet i svartekunst. Mens Mari satt i forvaring på Vardøhus festning og ventet på å bli forhørt, betrodde hun sine synder overfor presten og annet godt folk. I slutten av januar 1663 fikk også retten høre hennes bekjennelse.
Mari begynte med å fortelle at hun hadde vært på visitt i helvete sammen med mange andre lokale trollkvinner. I svovelpølen var det Satan selv som sto for omvisningen. Han guidet henne til plassens "beskaffenhet og herligheter", som det heter i rettsprotokollen. Veien til helvete beskrev Mari som svært lang. Da hun omsider kom fram, pekte Satan på et stort vann som lå langt nede i en svart dal. Vannet kokte når Satan blåste ild ut av ei jernpipe, la hun til. Dermed gir historien til den unge jenta næring til forestillingen om mørkets fyrste som fyrbøter i helvete. Nede i vannet lå det menn og kvinner og jamret seg som katter. Som lønn for sin tjeneste skulle Mari få brenne i vannet, sa Satan til henne. Ifølge rettsreferatet stakk Satan et stykke fleskeskinke ut i vannet. Han tok stykket opp etter ei kort stund, og skinka var da ferdig kokt!
Gjennom Maris historie fikk retten navnene på flere andre kvinner i lokalmiljøet som hadde deltatt under besøket i helvete. Etter å ha gjort seg kjent i den store Satans bolig, var det fest. Selskapet foregikk sankthansnatta 1662 på Domen. Også denne ganen var Satan gildets midtpunkt. På fjellknausen i den lyse midtsommernatta spilte han opp til ringdans på sin røde fiolin. Mari beskrev nøye hvem som holdt hverandre i hånden under dansen. Etter dansen skjenket Satan øl til kvinnene av ei sølvskål. Sankthansfesten denne natta på Domen ble avrundet ved at Satan fulgte hver enkelt kvinne til sine hjem i Andersby, Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø.
Maris tilståelse om hvem som hadde deltatt på sankthansfeiring med Satan, førte til dødsdom over flere navngitte kvinnene. Aktor i saken krevde også bålstraff over Mari for hennes grove misgjerninger, men retten anket saken på grunn av hennes lave alder. Ankeinstansen, det vil si Lagmannen i skikkelsen av humanisten Manderup Pedersen Schønnebøl (1603–1682), festet ikke lit til hennes tilståelse fra underretten og mente at hun heller burde få et opphold på barn- og tukthuset i Bergen for å forbedre seg, som det heter i hans uttalelse. Amtmann Hans H. Lilienskiold (1650-1703) som har skrevet om denne saken, kan fortelle at Mari Olsdatter senere ble gift i Vardø og at hun døde i 1694.
Sorenskriveren i Finnmark mellom 1753 og 1770, Hans Paus, som var et barn av opplysningstiden, kunne i 1768 med en god porsjon ironi og kritisk distanse berette at det på Domen finnes "store mengder råtne koster som stammer fra trollkjerringenes reiser dit". Til det er det bare å si: Ingen hekser med respekt for seg selv lar kostene sine ligge igjen og råtne på fjellknauser etter midtsommerfeiring!

Litteratur:

Alver, Bente Gullveig. Mellem mennesker og magter. Magi i hekseforfølgelsernes tid,
Oslo 2008
Hagen, Rune Blix. Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo 2003
Hagen, Rune Blix. Dei europeiske trolldomsprosessane, Oslo 2007
Hutton, Ronald.The stations of the sun: a history of the ritual year in Britain. Oxford 2000
Johansen, Jens Chr. V. Da Djævelen var ude - trolddom i det 17.århundredes Danmark,
Odense 1991
Kristensen, Evald Tang. Danske Sagn, vol. 6:2, København 1901
Lilienskiold, Hans H. Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, edited by Rune Hagen og Per Einar Sparboe, Ravnetrykk nr.18, Tromsø 1998
Shakespeare, William. En midtsommernatts drøm (gjendiktet av André Bjerke), Oslo 2002

Nøkkelord

Siste nytt i Fra DnH

Åpent møte om Islam og religionskritikk

Åpent møte i Litteraturhuset i Oslo lørdag 2. desember kl. 15:30

Årsmøte

Etter det åpne møtet, ca kl 17:00 (2.12.17), er du velkommen til Hedningsamfunnets 44. årsmøte. I kjelleren på Litteraturhuset i Oslo, altså.

Luther - jubileum

Det er i år 500 år siden reformasjonen, og det har forsåvidt blitt feiret gjennom hele året, men DnKs store kveld var 31.10, på sjølve årsdagen. I den anledning måtte også HS markere.

 
Luthers lille brune

Ronnie Johanson har samlet mange "gode" sitater, fra hhv Gud, Allah og Luther, i sine "små brune". Den siste kommer godt til rette i disse dager.

Forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisningssammenheng

Departementets ønske: − et åpent samfunn der alle kan se ansiktene til hverandre. − det norske samfunnet aksepterer ikke en praksis som kan begrense kvinners frihet til å delta på lik linje med menn i samfunnet, og som i mange tilfeller kan føre til isolasjon og at kvinnene holder se...

Orkide og kaktus

Vi har delt ut ros og ris igjen.

AnnonseAnnonse